Skal få Lerkendal til å koke

Magne Furuholmen (47) er redd han vil lide av sjelelige fantomsmerter når a-ha går over i historien, men han amputerer likevel. Men først lover han å lage sirkus på Lerkendal.

Saken oppdateres.

Det er fortsatt 0–0 mellom Tyskland og Spania i semifinaleoppgjøret når Adresseavisen oppsøker Magne Furuholmen i en liten, mørk suite på toppen av Rica Nidelven hotell i Trondheim. Iført en mørkeblå dress med tilhørende vest, har han anlagt sitt lekre legeme i hotellsofaen med VM-fotball på tv-en. En halvtime tidligere har han stått på en scene på Torvet og delt ut et gigantstipend til artisten Moddi under VG-listas årlige musikkshow. Nå passer det ypperlig å koble av med fotball. Men så kommer lokalavisen trekkende og vil prate om a-ha og livet for øvrig.





– Men det går helt fint å kombinere fotball og intervju, sier Furuholmen generøst. Smilende plasserer han journalisten slik at han kan følge kampen over skulderen hennes samtidig som han snakker.





Favoritten





Mags, som han fortsatt blir kalt av fansen, vil helst snakke om Moddi. En spinkel, blek rødtopp med heimestrikka ullgenser som utkonkurrerte Adjágas i landsdelsfinalen om en million kroner i musikkstipend. Da Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar-Savoy vurderte over 40 musikkvideoer med norske artister som ville konkurrere om de fire millionstipendene, fikk trioen raskt fot for trekkspilleren Pål Moddi Knutsen fra Senja.





– Av alle som til slutt ble nominert, er nok Moddi favoritten. Han har en veldig sterk scenepersonlighet. Han gjør meg litt gladere for å være norsk. Han er litt Sigur Rós, litt Damien Rice, han skriver interessante låter som han fremfører på en sår og troverdig måte, oppsummerer Furuholmen.





Verken Moddi eller de samiske joikerne i Adjágas er mainstream, og det er nettopp deres fordel.





– Det er lettere for dem å gjøre suksess internasjonalt. Et band som Donkeyboy har måttet konkurrere med andre popartister i hele verden, sier Furuholmen før han sukker over at Spania misbruker en gullkantet målsjanse.





–Hvilket lag holder du med?





– Ingen egentlig. Jeg er litt sånn VM-supporter, holder med dem som gjør det bra. Men jeg hadde litt soft på Maradona og Argentina.





Trøndere trakk seg









Det er pause i kampen. Furuholmen legger beina på bordet, tuperer et par hårtuster mellom to fingre og foredrar videre om stipendene de deler ut.





– Vi trøndere er litt skuffet over at ingen trøndere er nominert?





– Det var et par sterke trønderkandidater og én vi ville satse videre på, men vedkommende trakk seg. Jeg vil ikke si hvem det er, men vi synes det er synd. Enkelte etablerte Oslo-artister valgte også å trekke seg.





– Man er kanskje redd for at hele greia med publikumsavstemning og VG-show blir litt «Idol»-aktig?





– Nei. «Idol» dyrker potetene, artister som kan brukes til alt mulig. Vi dyrker derimot særpreget. Med en million kroner pluss en million i annonsering har en artist muligheten til å jobbe uten stort press utenfra, og vi synes det er litt merkelig at enkelte valgte bort den sjansen.





– For sære





I motsetning til Moddi, hadde ikke a-ha en million kroner på bok da de fristet lykken i London med høyt fønhår og bukseliv på begynnelsen av 80-tallet. Men når de først signerte platekontrakt, pøste plateselskapet på med penger. Det hadde de neppe gjort i dag.





– Hadde vi reist til London i dag, hadde vi nok ikke fått napp. Vi hadde vært for sære. Platebransjen har mindre penger å rutte med i dag, og de satser mye seifere.





Ved å være snille, rike onkler og mesener for unge, norske artister i startgropa, ønsker a-ha å gi noe tilbake.





– Ved å dele ut såpass store stipender, ønsker vi også å vise at norsk musikk kan være en eksportvare. Artister må ses på som næring, og ikke bare være noe man leier inn på julebordet. Ta Adjágas. Næringslivet burde støtte dem slik at de fikk muligheten til å spille på world music-festivaler verden rundt.





Blir aldri pop-oldinger





Selv bruker a-ha dette året på avskjedsturné kloden rundt. For til høsten er det helt slutt.





– Hvordan er det å ta farvel i et helt år?





– Det er bedre å ta farvel i et år, enn i ti år slik enkelte band driver med.





– Du føler deg ikke litt sånn Rolling Stones-olding når du står der og synger «Take on me» på 25. året?





– Nei, nei. Og Stones er jo 30 år eldre enn oss!





– Kommer du til å lide av sjelelige fantomsmerter når a-ha slutter for godt?





– Kanskje jeg kommer til å lengte tilbake til det som har vært. Likevel, selv om man frykter fantomsmerter, er det uansett ikke feil å amputere foten hvis det er eneste utvei.





Kommunistiske systempropper





47-åringen kaster et blikk på skjermen der andre omgang i semifinalen har begynt. Vi snakker litt om framtiden, som ikke kommer til å by på rastløs lediggang. Furuholmen er allerede en etablert bildekunstner. Han skal også kose seg med bandet Apparatjik, som består av ham selv, Guy Berryman fra Coldplay, Jonas Bjerre fra Mew og produsenten Martin Terefe. Den første offentlige konserten gikk av stabelen i lille, gudsforlatte Flø på Sunnmøre i juni. I en nedlagt gymsal spilte de for 14 stykker under kunstfestivalen «Go with the Flø». Ikke akkurat stadionkonsert og hylende ungpiker.





– Selv om musikken ikke er så fjernt fra a-ha, kan vi likevel ikke sammenlignes med a-ha. Det er ikke et spesielt kommersielt konsept. Vi er et slags løselig kollektiv av kreative mennesker som jobber med andre folk innenfor kunstfeltet.





Apparatjik er begrepet på byråkrater i det kommunistiske Sovjetsamveldet som fungerte som propper i et ellers velfungerende system.





– Navnet henviser vel på at vi vil gjøre det litt vanskelig for oss selv, rive og slite litt i formatet.





Han synes det er gøy å stelle i stand noe lite sammen med store folk.





– I all beskjedenhet; a-ha er hittil det norske bandet som har gjort størst suksess. Vi er i champions league. Apparatjik blir som å spille løkkefotball med eliteseriespillere.





Trege trøndere





Furuholmen kan saktens fortsette med fotballreferanser. 4. september spiller a-ha avskjedskonsert på Lerkendal stadion.





– Trøndere er trege. Du er ikke redd for at det blir slapt oppmøte?





– Jeg har fått den advarselen, ja. Underlig egentlig, trønderne jeg kjenner er langt ifra trege, sier han før han smeller til med en dose markedsføring.





– Faen heller, dere må komme på konsert! Vi skal lage sirkus, få Lerkendal til å koke. Det blir mindre sminke og mindre pyro enn med Kiss, men det blir mye mer følelser. For nå er det slutt, a-ha kommer aldri mer tilbake.





Sjøl svikter han ikke burgersjappa Sesam på Studentersamfundet når han gjester Trondheim. Under denne visitten ble det imidlertid ikke tid til favorittburgeren.





– Jeg hadde tenkt å ta take away fra Sesam og se semifinalen. Men så kom dette intervjuet oppå det hele da, smiler Furuholmen og myser mot tv-skjermen.





– Og nå blir det spennende! Nå tror jeg vi må wrap it up, altså. For dette må jeg få med meg.

(Foto: Glen Musk)

Foto: Glen Musk

(Foto: Glen Musk)

Foto: Glen Musk

Gikk du glipp av disse?