Som en muppet-figur av seg selv sto Jack Bruce på scenen. Liten, skrukkete, energisk, småkeitete, smilende, sjarmerende - fortsatt ikke verdens beste vokalist, fortsatt en liten djevel på bassen.
Publikum i det ikke smekkfulle lokalet koste seg med musikken, og koste seg kanskje spesielt med å være såpass tett på en såpass stor musikalsk legende i såpass god form. Jack Bruce utgjorde på 60-tallet bandet Cream sammen med Eric Clapton og Ginger Baker. Han spilte bass, var vokalist på mange av låtene, og skrev flere av de beste sammen med tekstforfatter Pete Brown.
Etter en oppvarmingsrunde med låter med bassist Nick Cohen, entret Jack Bruce scenen. Han satte seg først ved flygelet, og pianointroet til «Theme From An Imaginary Western» fylte salen med forventning.
Den ble til innfridd til fulle. Denne låten kjenner mange fra Mountains versjon på Woodstock, men den var opprinnelig på Bruces debutalbum «Songs For A Tailor» - og kan utmerket tolkes som avskjedsangen til vennene i Cream. Bruce og bandet spilte den med følsom lavmælt intensitet, det var også dessverre det eneste virkelig «poetiske» øyeblikket på konserten. De lavmælte låtene hadde ikke førsteprioritet, for å si det sånn.
Det ble mye akrobatisk musisering etter hvert, mange unge flinke utøvere i bandet som fikk vist hvor dyktige musikere de er. Var den på ti minutter, trommesoloen? Blåserekka fikk, som på flere av Bruces soloplater, dominere lydbildet vel mye.
Bandet spilte bluesklassikere som «Spoonful», «First Time I Met The Blues» og «Born Under A Bad Sign», som også var på repertoaret til Cream. Kraftfullt og bra, men ikke akkurat epokegjørende.
Vi fikk flere låter fra solorepertoaret, som «The Food» og «Never Tell Your Mother She's Out Of Tune». Og heldigvis fikk vi det de aller fleste hadde kommet for, noen evige Cream-klassikere. Til tross for i overkant med blås var det stort med «We're Going Wrong», «White Room» - og fremfor alt «Sunshine Of Your Love». Allsangfaktoren på sistnevnte reddet kvelden for mimrere uten detaljkunnskap om Bruce.
