Karolinerspelet foregår i snøkav og kulde. Likevel er det teater som varmer.
Endret: 14.01.2012 kl. 09:10
Stiv kuling pisker nysnøen høyt til værs i virvler som lyskasterne fanger inn mot den kveldsmørke himmelen. På haugen i bakgrunnen svaier trærne mens dødsslitne soldater og hester strever seg mot en liten husklynge - Østbygrenda. Er det håp om mat og hvile? Og først og fremst – varme?
Klikk på det store bildet for å se bildeserien i stort format
Det er tiende gang tydalingene satser på ekstremteater i samspill med lunefulle værguder. For den som har fulgt opplegget nokså regelmessig siden den imponerende starten i 1993, er det bare å fastslå at arrangørene ikke slår seg til ro – men stadig søker nye utfordringer.
Før-premieren onsdag kveld, som denne omtalen bygger på, hadde optimale spilleforhold med ekstra effekt i lyssettingen (Eivind Myren). Det betyr også at alle involverte ble utfordret på det sterkeste.
General Armfeldt har i prologen allerede satt oss inn i situasjonen ved årsskiftet 1718/19. Paul Ottar Haga viser at det bak maktpersonenes maske også finnes rom for tvil. Som leder for 10.000 stolte karolinere fikk han som oppgave å erobre Trondheim; et felttog som fra første stund møtte krevende utfordringer og ble et sviende nederlag.
Under den ydmykende retretten rammer katastrofen i stadige konfrontasjoner med den farligste fienden: Naturkreftene. Vinterfjellet, vinden, snøen og kulden betyr voldsomme påkjenninger som kan knekke den sterkeste. Karolinerne er til overmål svekket av utmattende forflytninger, skuffelser, matmangel og forfrysninger.
Bare en dagsmarsj fra svenskegrensa innser Armfeldt at halvparten av soldatene har greid påkjenningene så langt, og – den tyngste etappen kommer til slutt. Den skulle ende på verste vis, - 3000 av soldatene kom aldri over fjellet til Handøl.
I dette meningsløse krigsdramaet forsterker teatret inntrykkene ved å zoome inn enkeltskjebner, som f.eks. desertøren (Svein Hilmo) som folket på gården i sin barmhjertighet gjemmer i høyet på låven. De innser at han ikke er noen livsfarlig svenskdjevel, men en guttunge som gjerne vil hjem. Han blir naturligvis funnet av soldatene og må på generalens ordre bøte med livet. Militærjustisen gjelder selv om krigen er over.
Regissør Arnulf Haga og hans hjelpere er kommet langt i arbeidet med å smelte tablåene sammen til et imponerende helhetsbilde som både viser krigens gru og gir plass for håpets flamme. Lydbildet (Tor Brevik) forsterker situasjonens dramatikk – smerteskrik, angsthyl, hestevrinsk, kommandorop – og innimellom Sommerros stemningsskapende musikkk. Et nytt (Stiklestad-inspirert?) innslag er små hvitkledde skikkelser som visualiserer at døden i nåden og smertens stund kan være en befrielse.
Historien om Karolinernes hærtog er uhyre sterk og den er sann. Som bakgrunn for vinterteater i realistisk ramme har den sin styrke i denne lokale forankringen. Samtidig gir stykket utallige assosiasjoner til forhold i en krigsherjet verden helt fram til våre dager. Det gir også varmende impulser fordi det hele tiden opponeres mot situasjonens fastfrosne fronter, mot striden og krigen, mot umenneskelig urettferdighet, mot dødsforakt og kynisme, mot vanvittige stormaktsambisjoner. Og alternativet til alt det meningsløse mer enn antydes: Forbrødring over mer eller mindre synlige grenser.
