Farlig møte med skaperen

Ridley Scott har ikke laget en ny sci-fi-klassiker på høyde med «Alien» eller «Blade Runner». Som underholdende og spennende 3D-action med monster og eksistensiell bunn går «Prometheus» fra briljant til solid.

Saken oppdateres.

Onsdag ble en av årets mest hypede filmer vist for pressen for første gang. De nærmeste dagene har den premiere verden over og det store spørsmålet for mange vil være om Ridley Scotts «prequel» til sin egen klassiker «Alien» fra 1979 lever opp til den første filmen og forventningene.

Den første timen av «Prometheus» gjør at mange vil svare ja på det spørsmålet. Handlingen utspiller seg i perioden 2089-94, med Noomi Rapace som forsker på vei til en annen planet for å finne svaret på menneskehetens opprinnelse, hinsides både Gud og Darwin.

Den første timen har klare ekko til Ridley Scotts «Alien» fra 1979. «In space, no one can hear you scream», var den smått geniale salgssetningen den brukte. Da 42-årige Scott bygget langsomt opp om uhyggen og lot det gå en halvtime før det skjedde noe særlig, i filmen som ble hans store internasjonale gjennombrudd.

33 år senere oser det fortsatt stil over hvordan Scott presenterer filmen og historien. Visuelt og i persongalleri ser denne ferden ut som en besnærende forløper til Sigourney Weaver & cos skumle tur. At handlingen utspiller seg før «Alien», samtidig som mannskapet på «Prometheus» har langt mer imponerende datautstyr enn dem, er noe av omkostningen ved å være tidlig ut med banebrytende sci-fi.

Noomi Rapace gjør ikke skam på Scotts tradisjon for sterke kvinneskikkelser i rommet og vil bli en stor internasjonal stjerne etter dette. Hennes gjør-det-selv-operasjon- er en av scenene det vil bli snakket om herfra. I et ellers ujevnt skrevet og spilt ensemble stikker Michael Fassbender seg godt ut som særdeles menneskelig robot, med Peter O'Tooles rolle i «Lawrence av Arabia» som forbilde.

Scenografi, fotografi, sakral musikk og god utnyttelse av 3D-formatet gir «Prometheus» nok sterke sider til at den funker og et stykke på vei imponerer kraftig. Dens vesentlige og voksende svakhet er at manusforfatter Damon Lindelof & co. i siste halvdel viser at de har sine røtter i formelpreget underholdning som tv-serien «Lost» og filmen «Cowboys & Aliens».

Tittelens link til gresk mytologi og en historie hvor forskere med forretningsmann som sponsor drar på ekspedisjon til menneskehetens opprinnelse, lesser dypere bunn i handlingen enn filmen helt klarer hanskes med, særlig i finalen.

Hvis man forventer noe i nærheten av «2001: En Romodyssé» eller en ny «Alien», så er er ikke «Prometheus» like helstøpt eller banebrytende. Som påkostet, mektig 3D-action som låner litt av magien og universet til «Alien» gir den solid sommergufs fra verdensrommet. Med to gode, voksende stjerner i sentrum er det en film av typen som kanskje ikke innfrir helt, men nok.

(Foto: Kerry Brown)

Foto: Kerry Brown

Gikk du glipp av disse?