Studentmållaget er ikke stedet for tant og fjas.
Publisert: 23.03.2001 kl. 00:00
Endret: 23.03.2001 kl. 00:00
En enslig fruktnøtt ligger på skrivebordet, kun bevoktet av en
stabel Arne Garborg-bilder litt bortgjemt i et hjørne. Arild
Torvund Olsen ser strengt på meg:
- Vi har bare alkoholfrie tilskipingar. En skal kunne
diskutere saken.
Det var mye kaldere enn det noensinne er på Jæren, da vi to
måneder ut i Garborg-året forsiktig ringte på Studentmållaget i
Nidaros sin ringeklokke like bak Kafé Dali. Øverst i fjerde etasje
var det ikke så mye varmere, men det lille kontoret hadde fine
nynorskplakater og en vegg med en bokhylle stappfull av gamle
permer, bøker og møtereferater. Det hele så uskyldig ut, og vi
lurte på om landsmøtene var like ille som i andre ungdomspolitiske
kretser. Det var da det strenge blikket kom.
- Det kommer ungdom under 18 år på landsmøtene. Foreldrene kan
være trygge på å sende ungene sine til oss, forsikrer leder Marit
Aakre Tennø.
Kan det være noe kult å springe rundt og fortelle unge folk
hvordan de skal skrive, når Natur og Ungdom frister med
demonstrasjoner og ungdomspartiene med makt? Blir Studentmållaget
tatt på alvor?
- Av medstudenter, ja. Av ledelsen ved NTNU; nei, kommenterer
leder.
- Informasjonssjefen har sagt at hun aldri har fått klager fra
nynorskstudentene; det er jo ikke sant, ler Marit oppgitt.
Det er ikke unge mennesker som har de største fordommene mot
språkengasjert ungdom.
- Det er mest gamle mennesker som blir sinte. En gang jeg sto
på stand på Nordre, kom en mann bort og spurte om jeg visste hva
jeg drev med. Så spurte han om jeg visste hva det betyr å
kverrsette.
Marit visste ikke det. Derimot vet hun mye om språklig
selvtillit. Marit og de andre i studentmållaget har sitt eget
demokratiprosjekt, der valgfrihet og selvtillit i forhold til det
særnorske er viktige kampsaker. Ingvild Aursøy Måseide ble med i
målungdommen etter EU-kampen i 1994.
- Nynorsken er demokratisk oppbygd; det er tatt omsyn til
dialekter. Nå har vi en forherligelse av byen samtidig som
ungdommen knoter på skolen. Dialekter blir ikke sett på som fint
nok. Jeg er selv fra Trondheim og ser en endring i trondheimsmålet;
de sier hvit i stedet for kvit og hva mener du nå i stedet for ka
meine du no, forklarer Ingvild.
Bokhyllen truer med å ta over hele det lille kontoret.
Studentmållaget har vært blant oss siden 1916 og ser ut til å ha
samlet like lenge. Og jammen stikker det ikke ut noen gamle
Garborg-bøker her og der. Umoderne litteratur?
- Tja, argumentene til bokmålsfolka er stort sett de samme som
for 150 år siden, kommenterer Arild tørt.
Men Nidaros-navnet kunne man vel byttet ut med noe mer
moderne. Har man beholdt det av fundamentalistiske grunner?
- Nei, det ligger ikke noe politisk i det. MC-klubber bruker
også Nidaros-navnet.
Studentmållaget jobber med bevisstgjøring av medstudenter. På
kontorene i universitetssystemet sitter det på slutten av hvert
semester professorer og river seg i håret, før de bestemmer seg for
å snike seg unna nynorskregelen enda et år. Hver eksamen må nemlig
skrives på begge målformer, såfremt minst én av studentene krever
det. Friheten til å velge sin egen målform er en viktig sak for
studentmållaget, men NTNU stikker stadig kjepper i hjulene.
- Vi vil vise at nynorsken hører hjemme i en akademisk sfære.
Det er ikke det at de ikke skjønner bokmålseksamener, men det gir
et signal om at nynorsk ikke er vanlig, sier Arild.- Mange steder i
Oslo-området tør ikke folk å snakke dialekt i frykt for å bli
latterliggjort, påpeker Arild. Dialektundertrykking, kaller han
det. Bokmål er idealet, nynorsk er det sære.
Alexander Munkvold er lei av å forklare hvorfor han velger
nynorsk.
- Det burde ikke være nødvendig å forklare det. Det kan bli
ganske slitsomt iblant, sier han og får bekreftende nikk fra de
andre.
- I en Unge Høyre-brosjyre fra i fjor sto det «La dem raute på
nynorsk, bare vi slipper det». Det viser at det er mer enn språket
som blir latterliggjort; det er kulturen, sier Arild.
For øvrig får vi bare oppgitt latter når vi prøver å dra
sammenligninger mellom bygdekultur og målungdom.
- Det handler om å få impulser utenfor Norge og samtidig ha
respekt for sitt eget; å holde på nynorsken, sier Alexander, ivrig
nå.
En optimisme er likevel å spore. Nylig trykte Aftenposten sin
første leder på nynorsk noensinne. Ikke uten reaksjoner og et visst
ordskifte, som Arild sier det. Men likevel. Arbeidet med å få
nynorskklasser i Trondheim går godt. Nynorsk hører hjemme i byen.
- Vi har ikke akkurat bonden som gallionsfigur, opplyser
Alexander til allmenn latter. Marit skynder seg å tilføye:
- Vi har kafémøter, altså.
I så fall har de ikke lange veien. Bare fire etasjer ned. Ut
en dør. Så til høyre: Kafé Dali. Til venstre: Bondeungdomslaget i
Nidaros. Gjett hvem som har størst skilt.
