Tidligere i år kom «Lille speil på veggen der» med Julia Roberts som dronning og Lily Collins som Snøhvit. Mens den fikk 7-årsgrense og norsk tale, er det lett å forstå hvorfor «Snow White And The Huntsman» ikke er dubbet, men deler aldersgrense med «The Hunger Games».

Denne moderniseringen av det gamle folkeeventyret lener seg i stil og innhold vel så mye mot fantasylitteratur og -film som mot de mer barnevennlige variantene som har fulgt siden Disneys klassiske «Snehvit og de syv dvergene» i 1937.

Britiske Rupert Sanders har bakgrunn fra reklamefilm og skal ha fått ca. en milliard kroner til rådighet til spillefilmdebuten. Så ser da også «Snow White And The Huntsman» imponerende ut, med slott, krigere og et persongalleri som på godt og ondt gir assosiasjoner til «Game Of Thrones».

Om filmen nærmer seg den imponerende fantasyserien i utseende og landskap, når den ikke til brynja når det gjelder typetegning, drama og spill. Kristen Stewart («Twilight») og Chris Hemsworth («Thor») har begrensede evner som skuespillere og hjelpes ikke mye av et drama som bare i spektakulær ondskap og gru matcher kulissene.

Charlize Theron lanseres som en slags feminist som river hjertet ut av kroppen på unge menn og suger skjønnheten ut av unge kvinner som stemor og dronning. Hun er en av de få skuespillerne som matcher den mørkere rammen. Andre gode unntak er dvergene, tolket av et strålende britisk ensemble som bokstavelig talt tar de kortvokste i eventyret til nye høyder i fortellingen.

«Snow White And The Huntsman» har flere sterke eller imponerende sider. Scenografi og spesialeffekter funker mer enn godt nok. Det er likevel en tung innvending mot en eventyrfilm som dette at tittelfigurene Snøhvit og The Huntsman er de svakeste punktene. Til gjengjeld er Ian McShane, Bob Hoskins, Brendan Gleeson, Nick Frost og Eddie Marsan fantastiske, nesten verdt filmen, som heltinnens små hjelpere.