Hvis du ikke har sett en film av Wes Anderson før, er dette et strålende sted å starte bekjentskapet med en av amerikansk films mest originale filmskapere de siste 15 åra. 43-åringen har et særpreget grep om typer, historie, musikk og stemning som gjør hans beste filmer til underfundige, lekne godteposer av fargesprakende filmfortelling.
En vanlig innvending mot Anderson er at han er en forvokst guttunge som kan bli for fiks og tørrvittig til sitt eget beste i sine skrudde univers. Etter den skuffende «The Darjeling Limitied»(2007) var hans animerte vri på Roald Dahls «The Fantastic Mr. Fox»(2009) et befriende mellomsteg. Er det en animasjonsfilm du ikke bør se i dubbet versjon, er det den.
Hans syvende spillefilm utspiller seg på ei øy i New England i 1965, rundt en speidertropp på tur under Edward Nortons ledelse. En 12-åring stikker av fra leiren. Hans hemmelige brevvenninne på øya rømmer samtidig hjemmefra. Sammen prøver de å unnslippe speidere, foreldre, en sosialarbeider og øyas politimann.
Rundt to frustrerte, forelskede 12 åringer, herlig spilt av Jared Gilman og Kara Kayward er filmen befolket med størrelser som Bruce Willis, Bill Murray, Tilda Swinton og Frances McDormand i roller de åpenbart nyter å spille ut. Mens barna filosoferer over livet, drømmer og muligheter, er de voksne skuffede, strenge eller triste.
I farge og stil ser filmen ut som en raffinert blanding av Hakkespettboka, 60-tallsfilm og noen av Andersons tidligere filmer, med element fra «Rushmore», «The Royal Tenenbaums», «The Life Aquatic with Steve Zissou» og «The Fantastic Mr. Fox».
Musikken forsterker fargene. Benjamin Brittens «The young persons guide to the orchestra» omkranser historien, supplert med Hank Williams og nyskrevet musikk av Aleksandre Desplat. Lyden speiler fortreffelig dynamikken mellom ung, veslevoksen kjærlighet og voksen melankoli.
Anderson kan etter mitt syn kalles amerikansk films svar på Ragnar Hovland. Sånn sett blir «Moonrise Kingdom» hans parallell til Hovlands «1964», med lignende tematikk rundt 12-åringer i samme epoke. Som hos Hovland er det mer under sorgmunter overflate enn det først kan se ut som.
Til å være forvokst guttunge, leverer Anderson bedre jente- og kvinneroller enn mange av arten. Dessuten er evnen til å skape et eget univers, som lekent sprenger grenser for det strengt realistiske og byr på herlig typegalleri, av de sikreste kjennetegn på genuin filmskaper.
