Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Kultur

Herlig bittersøt virkelighetsflukt

Herlig bittersøt virkelighetsflukt

Wes Anderson på sitt best lekne.
Ung på 60-tallet: Kara Hayward og Jared Gilman som to 12-åringer som rømmer fra alt for å dyrke sin gryende forelskelse på ei øy i New England i 1965 i «Moonrise Kingdom».

Ung på 60-tallet: Kara Hayward og Jared Gilman som to 12-åringer som rømmer fra alt for å dyrke sin gryende forelskelse på ei øy i New England i 1965 i «Moonrise Kingdom».

En tidlig mester

Tonene fra Bachs mesterverk ble en opplevelse under dirigent René Jacobs.

Regjerende dronning

Det er flere dronninger i amerikansk musikk. Olavsfestdagene-aktuelle Mavis Staples er den regjerende.

Olavsfestdagene:

- Jeg smiler hele tiden når jeg dirigerer den

Hvilket navn er størst på platecoveret, navnet til komponisten, solisten eller dirigenten?

Etterspurt oppgradering for Spotify-brukere

Introduksjonen av Equalizer gir brukeren større kontroll over egen lytteropplevelse.

Ti veier til Mavis

Ti svært gode plater som til sammen viser hvilken amerikansk gigant Mavis Staples er.

Første Hobbiten-trailer ute

Avslutningen på trilogien nærmer seg.

Fryktløse toner

Cameron Carpenter er så mye mer enn en organist.

Haddy rørte publikum

Haddy N’jie mener det er viktig å se enkeltmennesker for å tåle mindre urett i verden.

- Liten toleranse for vanskelig musikk

Cameron Carpenter er organisten som hører på hip hop og disko. Han mener det gir ham et fortrinn i formidlingen av klassisk musikk.

Rasmus og «verdens største kor»

1700 trondheimsbarn fremfører Rasmus Rohdes «Sangen om rettferdighet» under Olavsfestdagene torsdag.

6

MOONRISE KINGDOM

Amerikansk drama

Hvis du ikke har sett en film av Wes Anderson før, er dette et strålende sted å starte bekjentskapet med en av amerikansk films mest originale filmskapere de siste 15 åra. 43-åringen har et særpreget grep om typer, historie, musikk og stemning som gjør hans beste filmer til underfundige, lekne godteposer av fargesprakende filmfortelling.

En vanlig innvending mot Anderson er at han er en forvokst guttunge som kan bli for fiks og tørrvittig til sitt eget beste i sine skrudde univers. Etter den skuffende «The Darjeling Limitied»(2007) var hans animerte vri på Roald Dahls «The Fantastic Mr. Fox»(2009) et befriende mellomsteg. Er det en animasjonsfilm du ikke bør se i dubbet versjon, er det den.

Hans syvende spillefilm utspiller seg på ei øy i New England i 1965, rundt en speidertropp på tur under Edward Nortons ledelse. En 12-åring stikker av fra leiren. Hans hemmelige brevvenninne på øya rømmer samtidig hjemmefra. Sammen prøver de å unnslippe speidere, foreldre, en sosialarbeider og øyas politimann.

Rundt to frustrerte, forelskede 12 åringer, herlig spilt av Jared Gilman og Kara Kayward er filmen befolket med størrelser som Bruce Willis, Bill Murray, Tilda Swinton og Frances McDormand i roller de åpenbart nyter å spille ut. Mens barna filosoferer over livet, drømmer og muligheter, er de voksne skuffede, strenge eller triste.

I farge og stil ser filmen ut som en raffinert blanding av Hakkespettboka, 60-tallsfilm og noen av Andersons tidligere filmer, med element fra «Rushmore», «The Royal Tenenbaums», «The Life Aquatic with Steve Zissou» og «The Fantastic Mr. Fox».

Musikken forsterker fargene. Benjamin Brittens «The young persons guide to the orchestra» omkranser historien, supplert med Hank Williams og nyskrevet musikk av Aleksandre Desplat. Lyden speiler fortreffelig dynamikken mellom ung, veslevoksen kjærlighet og voksen melankoli.

Anderson kan etter mitt syn kalles amerikansk films svar på Ragnar Hovland. Sånn sett blir «Moonrise Kingdom» hans parallell til Hovlands «1964», med lignende tematikk rundt 12-åringer i samme epoke. Som hos Hovland er det mer under sorgmunter overflate enn det først kan se ut som.

Til å være forvokst guttunge, leverer Anderson bedre jente- og kvinneroller enn mange av arten. Dessuten er evnen til å skape et eget univers, som lekent sprenger grenser for det strengt realistiske og byr på herlig typegalleri, av de sikreste kjennetegn på genuin filmskaper.

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus