Særlig i britiske kåringer blir «The Stone Roses» fra 1989 ofte trukket fram som ikke bare et av tidenes engelske album eller debutalbum, men som et av tidenes beste plater – punktum.
Jo da, jeg liker Stone Roses. Og særlig debuten. Men helt DER oppe har jeg nok aldri vært i nærheten av å plassere dem.
Hadde jeg vært britisk – og et par år eldre – hadde det muligens stilt seg annerledes. Og uansett om man synes plata er bra i seg selv, er viktigheten av den udiskutabel. Viktig for å implementere dansbarhet i en til da veldig innadvendt engelsk indiescene. Viktig for å trekke en tråd mellom tidlige storhetsperioder som 60-tallspopen, psykedeliaen og den pastorale folken og den nye tiden med hedonistisk klubbkultur. Og så den voldsomme arrogansen og jesuskompleksene da, målbært av låter som "I Am the Ressurection" og "I Wanna Be Adored" – en monumental selvtillit som senere ble kanalisert inn i britpopen. Kanskje ingen Liam Gallagher uten John Lennon, men heller ikke uten Stone Roses-vokalist Ian Brown.
Konserten på Øya, en drøy måned etter det triumferende comebacket i hjembyen Manchester, bekrefter det vi egentlig alltid har visst. En av rockens mer karismatiske frontmenn er mer for øyet enn for øret. Hans anemiske, lett sjøsyke stemme har aldri vært bandets sterkeste kort. Men han er Ian Brown, the monkey man, og han er en av de få som er kule nok til å synge så veikt han bare vil og slippe unna med det.
Skjønt, det holder hardt. Etter en litt haltende, men egentlig ganske ålreit åpning med «I Wanna Be Adored» og «Mersey Paradise», skjærer han voldsomt ut i et takras av en «(Song For My) Sugar Spun Sister»-versjon. Heldigvis blir det bedre på «Sally Cinnamon», og like langt ned kommer konserten heldigvis aldri igjen.
I sin korte storhetstid var bandet et samlingspunkt for ulike, men komplementære egenskaper. Karismatiske Brown, gitarnerden med musikkhistorien inne, John Squire, den funky trommisen Reni og bassist Mani med den insisterende pulsen uansett grunnstemning. I 2012 sleiver de i overgangene, tempoet økes og sakkes, og bortsett fra Brown som kjører på uansett, nøler de litt. Men så plutselig gnistrer Squire til med ei vanvittig gitarlinje og Reni finner funken. Og alt er perfekt, før det to sekunder senere blir lurvete på grensen til kaos.
De gjør ikke skam på paradenummeret «Fools Gold», men indiefunk-klassikeren leveres uten den absurde spretten den hadde en gang i tida. På "Waterfall" nærmer de seg imidlertid perfeksjon, der de drar den nette låta ut i en jam som virkelig sitter. Og etter en time, da vår deadline passeres, hører vi et band som endelig er i ferd med å få opp dampen, gløde og virkelig ligne på seg selv.
Fram til da er det heller ingen katastrofe, på enkeltlåter er karismaen til stede i fullt monn. Men du skal være ganske gedigen fan for å mene at dette var det aller beste vi kunne håpe på.
