Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Kultur

Skuff og popfrelse

Lars Vaular skapte liv: Tross lav lyd, fikk Vaular opp dampen på publikummet. Foto: Mari Vold.

Lars Vaular skapte liv: Tross lav lyd, fikk Vaular opp dampen på publikummet. Foto: Mari Vold.

Skuff og popfrelse

BLOGG: Den du gleder deg aller mest til svikter, regnet høljer og humøret synker. Men ingen ting som ikke popmusikk kan redde.

Marit Moum Aune fortsetter regien på Stiklestad-spelet

Suksessregissør Marit Moum Aune, har regissørrollen for fjerde år på rad på Stiklestad i 2015.

George Harrisons minnetre drept av «beetles»

Biller får skylden for det utilsiktede hærverket.

En komedie om krigen

Når «Livet på Felgen» har premiere på Råkvåg torsdag kveld, står en stolt og spent regissør gjemt bak kulissene. Øyvind Brandtzæg kjenner på presset når han tar på seg regirollen

«Fifty Shades of Beyoncé»?

Artisten trolig involvert i filmatiseringen av den første boken.

Får Brende i tale

Utenriksministeren kommer fra rakettangrep i Israel til Stiklestads talerstol når Olsokdagene starter i dag.

Ingen forlag med 22. juli-utgivelser i høst

– Fortsatt mer å fortelle, sier Åsne Seierstad.

Føling i fjøset

Musikalsk helstøpt, godt sunget og publikumsvennlig forviklingsopera.

Kjemper for Gaza med Facebook og musikk

Marthe Valle ønsker å ha en klar stemme i debatten om konflikten i Midtøsten. Nå gir hun ut singelen «Mamma», hvor inntektene går til norsk folkehjelps arbeid på Gaza.

Endelig farvel til Python

Et show for historiebøkene, men det var mer fart i dem for 40 år siden ...

Vigrid vil ha dåp på Stiklestad

Hvis nazibautaen på Stiklestad blir gravd opp, vil Vigrid bruke stedet aktivt til sine seremonier.

Holdt ikke lenge: Frank Ocean forsvant alt for fort fra scenen. Foto: Mari Vold

Holdt ikke lenge: Frank Ocean forsvant alt for fort fra scenen. Foto: Mari Vold

Et unikum: Inspirerende konsert med St. Vincent. Foto: Mari Vold

Et unikum: Inspirerende konsert med St. Vincent. Foto: Mari Vold

Optimal mimrerock: De gamle heltene i Afghan Whigs, satte de gamle heltene i The Stone Roses i skammekroken. Foto: Mari Vold

Optimal mimrerock: De gamle heltene i Afghan Whigs, satte de gamle heltene i The Stone Roses i skammekroken. Foto: Mari Vold

Samlet slekta: Lars Vaular fikk besøk av fetter'n Sondre Lerche på scenen, men måtte likevel dempe lyden etter anmodning fra Björk som holdt konsert på naboscenen. Foto: Mari Vold
Saken oppdateres Last inn siden på nytt

De fire jentene i Savages fra London viser seg å være et godt band å starte festivaldagen med.

De er så ferske at de kun har en tre måneder gammel singel å slå i bordet med.

Men det røsker godt av deres angstbiterske og spastiske postpunk, der inspirasjonskildene ligger 30 år tilbake i tid med band som Wire, Joy Division og Siouxie & the Banshees.

Les blogg fra Øyafestivalens dag 1 her.

Det er så visst ikke originalt, men det er tight og energisk toppet av en blytungt pumpende bass og en god vokalist.

Tøffe valg

Dagens kollisjon nummer én skjer i det jeg må velge bort Baroness, som har gitt ut en av årets mest spennende hardrockskiver, til fordel for min forhåndsfavoritt John Maus. Etter litt køståing foran teltscenen Klubben, blir jeg utsatt for festivalens desidert mest koko konsert.

På plate låter musikken hans som om Depeche Mode og Bryan Ferry besøker Ariel Pink i huset hans 100 meter under vann – tungt filtrert, men likevel med strålende, patosfylte poplåter.

Jeg hadde imidlertid ikke sett ham live, og ventet meg en sjenert fyr bak et arsenal av synther og bokser. Boksene var der på gulvet – ellers var det bare Maus.

Og han var ikke sjenert, gitt! Han begynner med et primalskrik, og bare øker derfra og ut i en 35 minutter lang synthakkompagnert katarsis. Han headbanger, slår seg i ansiktet – og det kan se ut som han til stadighet prøver å rive ut sitt eget hjerte.

Du kan selv få et inntrykk av John Maus sin galskap fra en tidligere konsert her.

Sjokkert publikum

Jeg står nesten helt fremst, og går derfor glipp av etter sigende sjokkerte publikummere som rømmer ut nesten før de kommer inn.

Men vi er mange som lar oss overkjøre, og han har noen virkelige killere, skikkelige anthems, der inne i desperasjonen og dypet.

«Street Light», «Rights for Gays», «And the Rain» «Quantum Leap», «Keep Pushing On» – men dessverre ingen «Cop Killer», som hadde vært nærmest uutholdelig nifs i utagerende versjon.

Jeg kommer til å huske denne konserten - men det hadde vært enda mer effektivt om han hadde porsjonert ut virkemidlene en smule i stedet for å kjøre full psykose hele veien.

Høydepunktet som aldri kom

Svimmel, med øresus og en følelse i kroppen som etter ei middels treningsøkt, tar jeg oppstilling for dagens virkelige godbit, r&b-kometen Frank Ocean.

Du vet hva som skjer så, så la meg nøye meg med å si at jeg blir skikkelig lei meg over at han avbryter på grunn av enten stemmeproblemer, magesjau eller bare nykker. Mer lei meg enn jeg trodde jeg var i stand til å bli over å miste én enkelt konsert i et hav av andre.

Nå grugleder jeg meg til kveldens konsert med hiphop-kollektivet Odd Future, der Ocean også er med. OM han kommer på scenen – vil det bli til jubel eller buing? Vil det føles som et plaster på såret eller ytterligere en fornærmelse?

FOR en gitarist!

Heldigvis går det ikke lenge før humørbalansen er sånn noenlunde gjenopprettet, takket være Annie Clark, alias St. Vincent. Band og artister som tenderer mot et snirklete og «quirky» uttrykk kan sjelden å rocke.

Det gjelder ikke St. Vincent, som ikke har latt tiden i Sufjan Stevens' band slipe ned villskapen. Hos St. Vincent lever det vare og det aggressivt kantete side ved side, gjerne i samme låt – flott manifestert på en serie strålende album som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Lyden er grusomt kneppete på åpningen, den stakkato «Marrow», men går seg til i takt med at Clarke virkelig fester jerngrepet på et knippe kanonlåter som får hardere behandling enn på plate. Og FOR en gitarist hun er!

Både med tanke på hva hun spiller (komponert, strengt og hardt) og lyden (som minner mer om blåserrekke og synthstikk enn den tradde sologitaren) er hun et unikum.

Hun matcher det med vokal stålkotroll – alt mens hun danser, selvfølgelig. Hun avslutter grisetøft med Pop Group-coveren «She is Beyond Good and Evil» – og dersom det fantes ungjenter med ambisjoner foran scenen som ikke ville bli som Annie Clark der og da, skjønner jeg ingen ting.

Jovialt og tøft

Strålende konsert fra St. Vincent til tross, Øya trenger sårt en fest etter Frank Ocean Fadesen. Og den får vi til gangs med A$AP Rocky, mannen bak en av fjorårets mest omtalte hiphop-mixtaper, «LiveLoveA$AP».

Kanskje ikke så mye mer enn fest heller, men det var hardtarbeidende, jovialt og tøft nok til at det er grunn til å ha trua på A$AP videre.  

- Det kommer ei skikkelig skur snart, sier en kollega mens vi kaster i oss mat mellom slagene. Tull. Skyene er riktignok mørke og tunge, men ingen værmeldinger jeg har sett har antydet nedbør.

Og ordene er unsett for glemt når Afghan Whigs begynner å spille. Riktignok var Bob Mould god på onsdag, men Greg Dulli og bandet hans tar mimrerocken til et nytt nivå denne kvelden – mon tro om ikke Stone Roses hadde blitt en smule flaue om de så hvor tighte og vitale det går an å være selv etter 15 års pause – kanskje også Frank Ocean burde revet seg løs fra ramma for å høre dem spille hans «Lovecrimes».

For soulinspirasjonen har alltid ligget på lur hos Afghan Whigs, og gir dem en snert av følelseskontakt som er uhyre kledelig.

Under konserten kom riktignok regnet jeg fornektet tidligere – i bøtter og spann også – og jeg måtte ta et lite velkomment avbrudd. Men jeg rakk tilbake i god tid før de avrundet med en episk «Miles iz Ded». «Enjoy the rest of your lives» sier Dulli før han går av.

Jo takk, det skal kanskje la seg gjøre når en får sånne konserter i fleisen.

Daff lyd på Vaular

Jeg leste slaktene av Björks konsert på Roskilde, og bestemmer meg for å gi blaffen i min tidligere heltinne og i stedet gå på Lars Vaular.

Kanskje en tabbe, skal en dømme etter de overveiende reaksjonene på twitter utover natta. Men Vaular er ingen sinke han heller. Med et arsenal av kolleger fra Bergen – A-laget, Sondre Lerche, John Olav Nilsen – tar han åpenbart sikte på å avslutten kvelden med noe spesielt.

Et gnistrende lasershow, et funky band og Girson som eminent backup-rapper og gode låter – men alt for lav og daff lyd på grunn av at den islandske divaen på den andre scenen klager på lydlekkasje.

Det drar opplevelsen ned, den monumentale følelsen laserne mot mørket legger opp til blir ikke matchet av lyden fra scenen. Synd, for Vaular gjør greia si bedre og bedre, med mer og mer selvtillit.

Senga lokker

Jeg har billett til Øyanatt-konserten på Parkteatret med Saint Etienne, men når jeg svinger innom hotellet for å sette fra meg utstyr, våt og sliten, er det nære på at jeg stuper til sengs i stedet for ut i gatene igjen.

Jeg tvinger meg likevel ut, som til en treningstur, vel vitende om at dette vil jeg ha godt av. Jeg fikk mer rett enn jeg kunne håpe på.

Popmusikk som handler om popmusikk er en vanskeligere øvelse enn man skulle tro

Det blir fort distansert og ironisk, uten den inderligheten og direktekontakten med følelseslivet som den beste popmusikken har.

Saint Etienne har alltid fikset det, Londonbandet er blant de få som føles som om de synger om pop selv når de ikke gjør det – nemlig fordi popen er målet og livet. På sitt siste album «Words and Music by Saint Etienne» tar de den helt ut og hyller de sitt tette forhold til pophistorien – hva musikken gjør med deg, hvordan den former deg og definerer livet ditt, hvem den får deg til å ønske å være og hvem den får deg til å bli.

Holder seg uanstendig godt

Og det er så vakkert, så gledesstrålende, romantisk og samtidig også så trist når Sarah Cracknell (som holder seg UANSTENDIG godt) og synthnerdene Bob Stanley og Pete Wiggs leker fram musikk som er så lettbeint at den alltid truer med å sveve av gårde, men som alltid har for mye menneskelighet i seg til å bli Abba- eller Pet Shop Boys-pastisjer.

Et lokale fullstappet med lykkelige 30-45-åringer, gamle nok til å sette pris på bandets nostalgiske sinnelag men unge nok til ennå ikke gi helt slipp på tilværelsens letthet og drømmen om det ubekymrede livet. Munnhellet «Pop music saved my life» føles som mer enn et slagord under en Saint Etienne-konsert. 

Når Saint Etienne avslutter på sitt mest aller mest tøsete og skamløse med «He's on the Phone», rakner det for flere enn meg. Om du ikke har hørt den – ta en titt HER.

Prøv så å fortelle meg at det ikke er den perfekt låten for å vaske vekk det meste av dagens og ukas skuffelser og slagg.

Før regnet i Oslonatta, som nå er blitt like lett og kjælende som Saint Etiennes musikk, tar resten.

Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus