Det kan også være en øvelse i konstant dårlig samvittighet. Særlig om du er på jobb som jeg er nå. Dårlig samvittighet for band du har hørt mye fint om men som du ikke har rukket å høre ordentlig på. Band du vet er legendariske, men som enten har gått under radaren eller havnet i den stadig voksende «må sjekkes ut»-bunken som nesten alltid taper mot stadig nye ting, nye anbefalinger. Sjangre du burde like, men nesten aldri gir deg noe som helst. Trivia du burde lest deg opp på. Låtene du kan men aldri klarer å huske tittelen på og dermed ikke kan skrives om. Og ikke minst konsertene du har så fryktelig lyst til å se, men som du må velge bort fordi det er en annen konsert du i alle fall ikke tør å gå glipp av. Alt dette «burde hørt», «burde kunne», «burde vært der».

Les bloggen fra dag to

Les bloggen fra dag én

Fredagen på Øya blir en sånn dag, der jeg sjelden føler jeg strekker helt til, aldri føler meg ovenpå. Mer om det etter hvert.

I tillegg begynner den akk så kjente festivalslitasjen å dukke opp.

Den du ikke bare begynner å kjenne fysisk i rygg, nakke og fotsåler, men like mye psykisk. En tålmodighet som nærmer seg nullpunktet og gir artistene maks to låter på å overbevise før du får lyst til å sjekke ut noe annet – eller kanskje aller helst sette deg ned og prate med et menneske. Musikkengelen på den ene skuldra, stoldjevelen på den andre. Musikk blir aldri bedre enn en føler seg sjøl, men en stakkar må jo prøve som best han kan.

Etter en sjarmerende, om enn vel gjøglete konsert av Mikhael Paskalev, føles det sjeldent riktig å ha Metronomy på en varm og solrik ettermiddagsspot. Deres minimalistiske, men funky pop setter standarden for det som skal bli en hektisk, men stort sett strålende musikalsk kveld.

Om noen noensinne ønsker å ta livet av meg ved hjelp av kos, håper jeg det blir av det slaget som ble servert av Lightships, det nye bandprosjektet til Gerard Love fra Teenage Fanclub. Den samme popfølelsen som the Fannies, men mer forfinet og nedtonet i retning et Belle and Sebastian på sitt sarteste. Og hvem er det som spiller bass og keyboard der oppe på scenen, om ikke nettopp Bobby Kildea og Chris Geddes fra Belle & Sebastian? Å, det er så fint, der de spinner beskjedne, men skinnende gitarlinjer, med Loves knapt hørbare vokal flytende på toppen. I forhold til Teenage Fanclub er dette mer stemningsbasert – har du hørt det første halvminuttet bør du ikke forvente at det skjer så mye mer i løpet av låten. En nydelig konsert og en god smøring av humøret – men jeg må innrømme at det hadde gjort seg med én livat Fannies-cover (hva med «Sparky's Dream»?).

Og nå har det seg sånn: Resten av kvelden er så tettpakket at jeg neppe kommer til å rekke å se en hel konsert. Jeg bestemmer meg for å løpe mellom, så får det bære eller briste.

Samvittighetskval nr. 1: Jeg forlater konserten med Cloud Nothings, bandet bak et av mine favorittalbum så langt i år, etter kun 15 minutter for å få med meg hiphop-jyplingene i Odd Future. Starten var intens med «Fall In», og etter Twitter å dømme ble det ikke dårligere. Jaja, de kommer nok tilbake.

Den drøye halvtimen jeg får med meg av Odd Future, er først og fremst et morsomt kaos. De ramler ut på scenen én etter én, Domo Genesis, Hodgy Beats, Left Brain, Mike G og Jasper – og til slutt sjefen sjøl Tyler, the Creator.

«Transylvania» slenges ut fort og gæli, og Left Brain blir den første, men ikke siste, som kaster seg ut blant publikum. Udelt BRA er det vel strengt tatt ikke i den delen jeg får med meg, men det er en vanvittig tøylesløs energi – ikke av den kanaliserte og disiplinerte slaget jeg får se noen minutter senere fra Refused. Mer som om de er en flokk pubertetsgutter som presser seg foran hverandre, konkurrerer om å være tøffest og morsomst, for å imponere den søte jenta. Og det er vel kanskje nettopp det de driver med.

Samvittighetskval nummer to: Den eneste Refused-plata jeg har hørt særlig på er klassikeren «The Shape of Punk to Come» fra 1998. Det gjør at jeg sannsynligvis er mindre bevandret i det svenske hardcore/punkbandets kunstneriske virke enn de fleste som ser dem på Sjøsiden i kveld. Og i tråd med de fleste gjenforeningene på Øya i år, gjør Dennis Lyxzén og bandet hans jobben sin. Twitterfeeden min har ikke opplevd maken til nesegrus beundring for en konsert siden Wilco spilte i Oslo for en tid tilbake. Det forteller ganske sikkert at jeg følger for mange noenogtredve-åringer på Twitter, men det forteller faktisk også at Refused leverte ei kruttønne av en konsert. Man kan si hva en vil om at antikaptialistene som en gang sverget på at de aldri skulle stå på en scene igjen nå casher fint inn på en gjenforeningsturné, men de jobber i alle fall knallhardt for penga. Det er vanntett, blytungt, med gnistrende gitarer og en Lyxzén som ikke mistet noe av sin karisma. Bortsett fra en støtteerklæring for Pussy Riot er det lite politikk fra scenen, desto mer mimring fra tiden da de spilte på adskillig mindre scener i hovedstaden på 90-tallet. Og det er kanskje like greit, for det

Der Refused gir deg lyst til å redde verden, gir Chromatics deg lyst til lite mer enn å anlegge sleik og danse tilbakeholdent men stilig. Bandet, som blant annet er assosiert med den strålende filmmusikken til «Drive», er utvilsomt et av planetens mest CLASSY band akkurat nå. Og selv om de skuffer innledningsvis med en amputert versjon av godlåten «Lady», tar det seg kraftig opp. Men de hadde nok kledd en annen scene og et annet tidspunkt enn den litt smålåtne Vika-scenen i kveldssol adskillig bedre.

Et par låter inn i Black Keys' sett, er det lett å tenke at de er den perfekte headlineren. Fleskete, bluesbasert rock med nok av både riffkraft, låtideer og mothaker til at de skiller seg fra hopen av retrorockere. Og det er ekstremt mye folk, ekstremt velvillig mottakelse. Men for min del nås metningspunktet litt for raskt, effekten av Dan Auerbachs riffing avtar, og det virker heller ikke som han har tenningsnivået helt inne. Jeg synes å registrere at jeg ikke er den eneste, for begeistringen og konsentrasjonen hos de rundt meg daler. Det er kanskje billig å sammenligne dem med White Stripes på grunn av basisen i blues og oppsettet med trommer og gitar – men jeg klarer ikke å la være å tenke på den elektriske magien jeg opplevde første gang jeg så Jack og Meg White, og hvor mye mindre dette gir meg.

Da er det ikke noe å lure på lenger – turen går til Sjøsiden og årets siste øyakonsert for min del, med reggaelegenden The Congos, Max Romeo og Lee «Scratch» Perry.

Det fører meg til samvittighetskval nummer tre: Jeg har aldri vært noe særlig til reggae-fan. Enkeltlåter i ny og ne er topp, et helt album får sjelden spilt seg ferdig hos meg. Med ett skinnende unntak: The Congos-plata «Heart of the Congos» er et mesterverk jeg kan høre på igjen og igjen, og er den ene reggae-plata jeg ville vurdert å ta med på ei øde øy. Og de skrukkete gamle gutta er i oppsiktsvekkende godt driv. Melodiøsiteten deres er unik, stemmene holder fortsatt og sannelig om ikke de virker myke i kroppen også. «Ark of the Covenant» sitter som et skudd, enda bedre blir det på «Fisherman». Å herre, så fint det er! Max Romeo overtar uten at kvaliteten daler veldig, han serverer klassikeren «I Chase the Devil», før han overlater scenen til to små guttepjokker som viser at det ikke er noe galt med rekrutteringen. Så kan vi vel takke et godt band og et allerede godt opparbeidet groove blant publikum for at Lee "Scratch" Perry holder koken sånn noenlunde fram til konserten er over.

Når dette skrives er det noen få små timer til flyet mitt går tilbake til Trondheim grytidlig lørdag morgen, festivalens siste dag blir uten meg. Om denne teksten skulle forlede noen til å tro at det er hardt arbeid å være på festival, er det selvsagt ikke sant. Det er helt fantastisk, alle små mentale i-landsproblemer til tross. Og topp fem, urangert, etter tre dager? Jeg tenker vi går for Willis Earl Beal, Feist, Saint Etienne, Refused og St. Vincent. Men konkurransen var knallhard.

Metronomy. Foto: MARI VOLD
Odd Future. Foto: MARI VOLD
Black Keys. Foto: MARI VOLD
Mikhael Paskalev. Foto: MARI VOLD
Chromatics. Foto: MARI VOLD
Refused. Foto: MARI VOLD