Den kommende storfilmen «Kon-Tiki» fikk i helgen god mottakelse hos norske kritikere og ventes å bli en stor suksess. Likevel har den allerede skapt debatt for sin lemfeldige omgang med sannheten.
ANMELDELSE: «Solid stormannsgalskap»
I Aftenposten i går reagerte Watzingers datter, Trine Watzinger Narum, på at den kommende «Kon-Tiki»-filmen tegner er fullstendig galt bilde av faren. I filmen blir trondhjemmeren Herman Watzinger, spilt av Anders Baasmo Christiansen, framstilt som en forkommen og nervøs skikkelse.
LES OGSÅ: - Filmen gir et grovt uriktig bilde av min far
Watzinger Narum får støtte av Thor Heyerdahl jr. som mener filmmakerne har tatt seg de største kunstneriske friheter.
- Watzinger var diametralt motsatt av slik han fremstilles. Han var jo fars nestkommanderende og hans mest betrodde. Det var i tillegg han som var ingeniøren bak byggingen av flåten. Han fortjener virkelig ikke dette, sier Heyerdahl jr, som omtaler Watzinger som usedvanlig fysisk velbygget, nærmest som en norsk Gregory Peck
Mottatt som helt
Herman Watzinger ble mottatt som en helt i Trondheim da han kom hjem etter Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947. Folk strømmet til da 32-åringen dro på foredragsturné i Trøndelag utover vinteren 1948. I hjembyen fylte han Frimurerlogen til siste plass, slik at han måtte holde et ekstra foredrag. To kvelder måtte også til på Frosta før folk var fornøyd, og turneen kunne fortsette til Steinkjer, Overhalla og Namsos. Det er lite i samtidskildene som rimer med det bildet av Watzinger som tegnes i den nye Kon-Tiki-filmen.
I flere såkalte «radiobrev» til Adresseavisen, formidlet via en radioamatør i Oslo, skildrer Heyerdahl levende dramatikken ombord - og om Watzinger fremstilles som noe av en feiging i den kommende filmen, levner Heyerdahls beskrivelser liten tvil om tapperheten både til Watzingers og de andre ombord på flåten.
Første skildring står på trykk 21. mai, og Heyerdahl forteller om flere møter med hai:
«7. mai fant metereologen, Herman Watzinger, en flyvefisk og satte den på kroken. Da han kort tid etter begynte å hale inn en delfin, viste det seg at det også var andre fisker i kjølvannet. En svart smidig hai var i ferd med å fravriste ham byttet. Men Heyerdahl bandt et tau om livet og gikk ut på baugen med en harpun, mens en av kameratene holdt i tauet. Da haien var to fot fra flåten, kastet han harpunen, og en voldsomt kamp begynte.
Knut Haugland kastet en annen harpun som traff haiens hode, men bøyde seg og falt i sjøen. Haien bet til slutt av tauet på Heyerdahls harpun og svømte ned mot dypet med harpunen i ryggen.
To dager senere mens Watzinger satt på dekket med bena ned i vannt, kom en annen hai mot oss. Vi grep to spyd og en ny kamp mellom hai og mennesker begynte. Denne gangen greide også haien å komme seg bort.»
«Uhyre uhumskhet»
En måned senere trykker Adressa en lang skildring fra Heyerdahl, og nå blir det virkelig dramatisk.
«To ganger har vi nå hatt den tvilsomme fornøyelsen å slåss med noen ekle slangelignende fisker. Den første landet på hodet til Torstein Raaby. Han lå og sov med hodet nokså nær åpningen i bambushyttens styrbords vegg. Plutselig våknet han brått ved at noe dasket desperat omkring ørene på ham. Herman Watzinger som lå og døset, kastet seg fram og grep dyret, en slangelignende fisk, over tre fot lang, med en snute over tre tommer tykk og med form som et nebb. Øynene var store og i overkjeven var det knivskarpe lange tenner. Bengt Danielsen våknet ved bataljen, glippet litt med øynene og sa: «Slike fisker eksisterer ikke», hvorpå han la seg ned og sovnet igjen i soveposen sin», forteller Heyerdahl, før han beveger seg mot fortellingens klimaks:
«Her en natt, ganske nylig, beveget tre svære pattedyr seg langsomt opp til flåten, i totalt mørke, et forunderlig, glinsende syn. Store og små delfiner som hadde fulgt i farvannet vårt forsvant plutselig. De glinsende nykomlingene svømte dovent og lå dypt i vannet. Vi kunne ikke bestemme fasongen. De så helt spøkelsesaktige ut der de sakte kom opp til flåten og så drev akterut med sine dansende tåkete konturer. Vi gjettet på alt mulig fra hval til kjempeblekkspruter. De glødende mønstrene fløt under oss i fire samfulle timer og så ut som undervannsbåter i skinnende sølv, så drev de ut av syne uten å avsløre noe av sin hemmelighet.
Den neste dag virket det hele som en ond drøm. Ingen hadde særlig lyst til å diskutere drømmen. Vi var like glad vi ikke visste hva det var, men vi trodde i hvert fall helt sikkert at dagene aldri mere kunne bli så farefulle som nettene.
I to dager gikk vi rundt med denne illusjonen da den tok slutt for godt med et høyt skrik fra Knut Haugland. Jeg var nettopp kommet opp fra en herlig dukkert ved baugen og løp akterover sammen med de andre. Knut holdt på å vaske klær på babords side. Nå satt han og drog vasken opp av vannet, mens han stirret stivt og likblek inn i det uhyggeligste ansikt på et kolossalt monstrum med et fantastisk stort hode. Den virket som en kjempeaktig idiotisk frosk med en kjeft som var 4 fot høy og 18 tommer bred. Mindre fisker stimet inn og ut av gapet på den. Knut hadde skreket i virkelig redsel.
Monsterets legeme var brunflekket, med hvite prikker som på en kalv, hodet var enormt med bitte små øyne som plutselig vendte blikket bakover mot den smale halen som minst var 25 fot borte fra øynene. Halen hadde finner som stakk opp av vannet. Store ryggfinner gikk langs ryggen som var seks fot bred (Heyerdahl var ikke i stand til å identifisere monsteret, men syntes det lignet noe på en tigerhai. Natural History Museum i New York sier at det var en hvalhai, en av de største og styggeste skapninger som over hode eksisterer i sjøen).
Full av uhygge stirret vi på uhyret som svømte sakte over til den andre siden av flåten, så nær overflaten at ryggen dyttet styreåren vår opp av vannet. Hodet og halen var synlig på en gang på hver side av flåten. Vi sto som fjetret. Til slutt begynte vi å le og rope høyt av bare opphisselse over skapningens uhyre uhumskhet.
Seks fot lange fisk og pilotfisk holdt til ved roten til finnene og syntes å danne sin egen verden der sammen med andre parasitter. Vi festet en 20 kilos delfin til de seks største krokene og festet alt dette til en lengde forsterket stål og tangline. Dette agnet kastet vi foran nesen på skapningen og ventet oss hva som helst. Dovent nærmet den seg agnet og like dovent fulgte den, etter hvert som vi drog, som en gammel undervannsbåt. Halvt nysgjerrig, halvt likegyldig, med ekskorterende pilotfisk som ledere. Men den gad ikke åpne gapet. Pilotfisken rørte heller ikke agnet. En halv time fortsatte den langsomt fram og tilbake. Til slutt kom den så nær at den støtte hodet mot tømmerstokken akterut der Haugland, Raaby og Hesselberg sto med en håndharpun. Trass i at han skjønte det nytteløse i det, så løftet Hesselberg den tunge harpunen over hodet med begge hender, og kjørte den av all kraft mellom bena sine og rett ned i nakken på haien...
Det er vanskelig å erindre klart det som fulgte. Gjennom linsen på filmkameraet virket det som haien var blitt en kolossal slåmaskin av ubetvinget stål. Enorme vannfontener sprøytet opp i luften og jeg så kasser og deler av utstyret vårt fløy foran linsen. I et kort glimt skimtet jeg Haugland og Raaby som klynget seg til hverandre - opp ned - oppe i luften. Endelig ga spetakkelet seg - og da oppdaget vi 200 yards borte harpunens brukkete treskaft som fløt i vannet. Den var gått i stykker ved pilens hode, tauet var revet av spissen og monsteret forsvunnet for bestandig. Haugland hinket av gårde med blødende legger fra tauet som hadde skåret seg inn i ham, og pilotfiskene svømmet rundt som gale og så seg fortvilet rundt etter sin tapte vert. Noen svømte avgårde i samme retning som han var forsvunnet, mens andre, totalt forvirret, snek seg inn mellom våre midtstokker og svømmer rundt omkring der nå, i det de vel tror at vi er den fæle skapningen som førte dem til oss da det hele begynte.
-Thor Heyerdahl»
