Endret: 27.02.2005 kl. 21:19
For et par år siden skiltes NRK og Spellemannprisen veier. En tanke som i
sin tid føltes like absurd som den gang vi måtte innse at Arne Scheie neppe
noensinne ville kommentere flere engelske eliteseriekamper. Det siste har
mange av oss fortsatt ikke helt kommet over, men kveldens Spellemannpris på
TV2 viste at kanalen for første gang var den store oppgaven voksen.Jo da,
Spellemannprisen er ikke like relevant som den en gang var. Vi har fått
Alarmprisen - som sliter med sine egne voksesmerter. I tillegg kommer en
økning i mediedekningen av musikk som paradoksalt nok kan føre til en
matleihet i forhold til bransjefestivitas som Spellemann tross alt er. Vi
finner nok glam og hype hver tirsdag i dagspressen; så hva er nytt?
Spellemannprisens identitetskrise har pågått en stund, der de har vaket
ukomfortabelt mellom det folkelige og den etter hvert særdeles brede
undergrunnen. Nå, i 2005, er skillet kunstig og utvisket. Kanskje det er
derfor årets Spellemannpris virket mer seg selv enn på lenge?
Ingen nedsnødde utdelere eller prismottakere denne gangen, og bortsett fra
evinnelige og irriterende reklamepauser gled selve showet omtrent som hos
NRK på sitt beste. Programlederne Thomas Numme og Harald Rønneberg har
funnet sin skjeve tone, som fungerer bedre nå som et nesten samlet folk
begynner å bli kjent med den.Heller ikke i år sendte TV2 alle
prisutdelingene på direkten. I fjor fikk de kritikk for å skvise alle de
smale kategoriene, mens det i år var mer jevnt fordelt. Blant annet ble
metal- og hiphop-kategoriene utelatt fra sendingen. Enten kan man rose
Spellemannkomitéen og TV2 for å vise allmennkringkastingstendenser, eller så
kan man kynisk mistenke dem for å være livredde for skandale når metal- og
hiphop-folka inntok scenen. Med Paperboys’ to år gamle fyllevrøvl og Casts
nylige David Toska-hyllest friskt i minne kan man skjønne det – men spesielt
modig er det ikke.
Bortsett fra Margarets videopris og heder til «reservetrøndere» som Frode
Fjellheim og Solveig Slettahjell, var det lite å hente for trønderske
artister i år. Det har kommet svært gode utgivelser fra regionen vår i året
som gikk. Men svært få av dem har truffet et publikum. Hvorfor? For en som
så live-opptredenen til Oslo-bandet We under Spellemann-showet kunne det
synes ganske enkelt. Tungrockerne, som vant pris for beste rock-plate, lagde
et pulserende, dekadent kaos på scenen. Damer i bur, transvestitter,
flammeslukere, vinkelslipere, kroppsbyggere og midt oppi det hele en manisk
vokalist Thomas Feldberg i trikot og outrert hodepryd – backet av et
blytungt og tett band. Som et oppblåst Turboneger turet de fram, midt i
beste sendetid foran et tv-publikum som neppe hadde ventet å få slike
uhumskheter midt oppi pizzaen. Kan du se for deg et trøndersk band varte opp
med noe lignende? Vi trøndere er seriøse og vokter vår cred - væpnet med
svart, hard rock og kalvbeint trass. Alle andre kan drive med det
overfladiske fjaset sitt – vi vet bedre, og en dag vil resten skjønne det!
Men vil de nå det? All rock skal for all del ikke være teater, men personlig
takker jeg for at det finnes noen som driver denne sporten. Når får vi vår
første trønderske utøver?
Anmeldt av VEGARD ENLID
