En spinkel 81 år gammel mann entrer scenen, setter seg foran sitt el-piano og skal underholde i  tre kvarter. Hvor morsomt kan dette bli, tenker du kanskje.

Tre kvarter etter går mannen av scenen, og da tenker du kanskje; hvor gikk tiden hen?

Little Willie Littlefield kom ulastig antrukket i hvit dress, hvit skjorte, et elegant sølvkors i kjede rundt halsen og flotte - men sannsynligvis litt for små selskapssko. Han smilte sitt gutteaktige smil da han mottok Blues In Hell Award av Stjørdals evige ordfører Johan Arnt Elverum. Littlefield takket for prisen med noe som lignet mistenkelig på et tungekyss, før han gjøv løs på pianoet. Litt misfornøyd sånn helt i starten. Men han visste, bokstavelig talt, hvor skoa trykket.

- Det blir bedre uten denne, sa Littlefield, dro av seg ene lakkskoa og la den på pianoet. Det ble mye bedre. Skoa ble brukt både som notestativ og hva som ellers måtte passe. Littlefield hamret løs på tangentene, både med og uten sko.

Han er ikke verdens aller beste vokalist, ikke verdens aller beste pianist. Men han er bra nok til begge deler, har sjarm og energi, og aller viktigst: han har musikken og formidlingsgleden i seg.

Det var ikke stappfullt i Magic Mirror-teltet så tidlig på kvelden, men Littlefield innyndet seg hos de som var der, og fikk de aller fleste i god festivalsteming. "I wanna go to hell, I wanna ho home", sang mannen som har vært til stede på fem Blues In Hell på rad. I fjor rakk han ikke opptre før han ble sendt på sykehus, alvorlig syk. Men han kom seg, og nå har han skrevet livstidskontrakt med festivalen. Han vil bli å finne på Blues In Hell hvert eneste år.

Han kan godt spille litt senere på kveden neste år. Da vil enda flere få oppleve for eksempel hans versjon av Nat King Coles "For Sentimental Reasons" og den obligatoriske avslutningen - hans egen klassiker "Kansas City".

Anmeldt av OLE JACOB HOEL