Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg er det
morsomst på bluesfestival akkurat når det er kommet så mange folk at det ikke
virker tomt, men før festfolket har kommet fra vorspiel. Der er fint at folk
har det morsomt. Men det er noe med det å kunne konsentrere seg om
musikken, bli overrasket og kunne leve
seg inn i den uten å bli dyltet i ryggen av folk som danser swing mens syforeningsskvalder
overdøver musikken.
Johnny Hoy & The Bluefish spilte på akkurat riktig tidspunkt
fredag kveld. Den bassløse kvartetten er blitt glad i Norge, og
kjernepublikummet er blitt glad i dem.
Gitar og piano skifter om å spille nøkkelrollen bak Johnny Hoy -
som er en teknisk begavet sanger med troverdig uttrykk innenfor en rekke
beslektede sjangre i spennet fra blues til country. Det sies at dette bandet
fra Martha's Vineyard er yndlingsgruppa til Bill Clinton, og går du inn på
hjemmesiden deres kan du bestille dem
til bryllupet ditt - med en smørbrødliste av hits du kan velge fra.
På scenen på Hell fortoner ikke Johnny Hoy seg som en
bryllupssanger. Han virker mer som en forskalingssnekker som ikke har rukket å
skifte fra dagjobben. Han står der med et arsenal av munnspill ved scenekanten
og gyver løs på en rekke rocke bluesnumre.
Men han og bandet er enda mer overbevisende når de gjør Kris
Kristoffersons "For The Good Times" med mer lavmælt, men like
innstendig glød, eller de spiller sugende swamprock.
Helt til slutt ble det folksomt av feststemte folk i salen og
skrudde de rutinerte stemningen i telttaket, sannelig om de ikke spilte
personlige versjoner av BÅDE "Sloop John B" og
"Cottonfields".
Vi ble fort mette i løpet
av dagens siste dobbel, men det passet fint - for da var jo konserten ferdig.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
