FAMILIEMUSIKAL: Sprudlende forestilling som med sin optimisme varmer mellom
regnbygene over Munkholmen.
Publisert: 12.06.2005 kl. 23:14
Endret: 13.06.2005 kl. 10:23
Det heter Sommerteater på Munkholmen, og der stiger temperaturen i takt med musikalen «Annie»s friske rytmer. Både budskap og spilleglede varmer når BUL-aktørene setter i gang med refrenget: «Det kjem ein ny dag - i morra; det bli sol!».
«Annie», skapt på 1970-tallet, har vært suksess som tegneserie, teater og film, og er en uslitelig slager med sitt eventyr, sin dagdrøm, sine fargerike skikkelser og godt konstruerte situasjoner. I vekslingen mellom spillescener og sangnumre, mellom stillferdige møter og masseopptrinn oppstår en fin spenning. Marita Rødsets instruksjon har ofte gitt gode resultater ved at store og små skuespillere på ulike ferdighetsnivå får brukt sine ressurser maksimalt. Den individuelle innsatsen toppes når samspillet utløser skjulte reserver. I denne forestillingen skjer dette først og fremst i de fantasifullt koreograferte dansenumrene, som rett og slett er en fryd for publikum og - sikkert også for aktørene.
Dialogen har fått en ledig, lokal dialekt-vri, men en kunne ønske mer trøkk i replikkene noen ganger - i enkelte av sangene også. Tårnet på Munkholmen er et krevende spillested med uvant form; det gir originalitet til scenografiske løsninger (super slutt-effekt!), men sluker lett mye av lyden. Det gode orkestret er imidlertid smart plassert og får med sin helt spesielle sammensetning skikkelig dreis på musikken. I vekselspillet mellom lys og skygger utnyttes mulighetene til å skape stemningskontraster. Dette er en mangfoldig musikal med uttrykk hentet fra stumfilm og Hollywood-glamour, her er søt musikalromantikk, mye håp og vennskap og litt tolvskillingsopera, her er samfunnssatire og politiske parodier. Slik må spillet veksle i formen, og skiftene skjer raskt - ofte med imponerende presisjon - iblant litt nølende.
Hovedrollen i dette store spillet er lagt på lille Annies skuldre; hun er 11 år og skal være krumtapp i de fleste scenene. Godt da at man har funnet Kjersti B. Måsøval til denne oppgaven, hun løser den så uanstrengt med herlig mimikk og innlevelse - hele tiden våkent i situasjonen. Annie skal jo være sjarmtroll og snill, men også provoserende, selvbevisst og småfrekk. Det gir mye å spille på, men det krever også sterk konsentrasjon, hvis resultatet skal bli så bra som her bl.a. i samspillet med hunden Sandy (Even Vesterhus). Annie står i spissen for en stor ungeflokk som har kraft nok til å motstå de voksne autoritetene i stykket. Disse spilles med stort alvor, det er nok å nevne at Ingrid Kummenejes Miss Hannigan er et bravurnummer.
Handlingen forteller om Annie som bor på et trist barnehjem i New York i depresjonstiden, epoken er fint illustrert også gjennom kostymene. Milliardæren Warbucks har fått det for seg at hans rykte er litt frynsete; det hendte jo før i tiden også at rikinger innså at livsførselen deres harmonerte dårlig med samfunnet rundt dem. Så Warbuck ønsker å la ei jente fra barnehjemmet være hans gjest, og det blir selvsagt Annie. Derfra spinner det amerikanske eventyret videre, og rundt det hele buldrer New York med sitt menneskemylder. Det er 22. gang BUL spiller Sommerteater på Munkholmen, noe som har gitt god underholdning for mange og gitt mangt et talent enn god start. Årets «Annie» er nok en kraftinnsats; jeg får si som Annie når hun lar seg imponere: «Steike!»
Innsendt av
sda
asd,
12.03.2007 10:30:09
den beste forestillingen evver.