– For meg er Hell Blues Festival en luksusfestival.
Endret: 12.09.2005 kl. 09:25
Amerikaneren Steve Morse er over seg av begeistring for arrangementet til stjørdalingene.
– Det kunstneriske nivået er enormt høyt, like fullt blant de norske artistene. De fleste kunne vært storstjerner i USA, sier han, og nevner Ola Kvernberg på innpustet.
For Morse er vant til større festivaler.
– I mitt hjemland er det kun markedskreftene som styrer. En konsulent må si til et styre at de har dusinvis av sponsorer og er garantert at de store navnene kommer slik at man er garantert et stort overskudd, sier han. Morse roser festivalledelsen og spesielt programsjef Knut-Morten Johansen for å ha etablert et kvalitetsprodukt hvor man prioriterer talent foran navn, og lar nye artister slippe til.
– Folk stoler tydeligvis på at artister de ikke har hørt om er bra i kraft av at de er på programmet. For en musikkelsker må det være unikt å få oppleve alt dette på første rad, og ikke bakerst i en gigantstadion.
Kanonavslutning
Sist han var på Hell var det som Deep Purple-gitarist da bandet spilte sammen med Bucuresti symfoniorkester i hangar 5 på Værnes. I tillegg til Deep Purple har gitarlegenden band som Kansas og Dixie Dregs på merittlisten. Han har også blitt kåret til årets all-roundgitarist fem år på rad av «Guitar Player Magazine». På lørdag var han på bluesfestivalen med sitt eget band, Steve Morse band, og som leder for det ambulerende bandet Hell Blues Band; noe han gjorde til de grader. Lørdagens siste konsert var i Hell Blues Bands og festivalens ånd – et sjangerpotpurri i bluesens tegn. Morse dro med seg blant andre Miller Anderson, skogningen Peer Gynt, John Nichols, og Ola Kvernberg. Resultatet ble en konsert som gikk i 120, minst. Morse fikk vist flere av sine fasetter, og skinte på scenen. Vi fikk gjenhør med flere Deep Purple-låter. Det gikk i rock, blues og bluegrass. Sistnevnte i et tempo Kvernberg er godt vant til, samtidig fikk man et glimt inn i Mores musikalske røtter. alt med et improvisert tilsnitt hvor Morse sydde det hele sammen med himmelsk gitarspill. Bandet hadde kun øvd en halvtime under lysjekken, men lite tydet på dette under konserten. Seansen bekreftet uten tvil at den klassisk skolerte rockeren også kan «the blues».
Variert lørdag
Lørdagkvelden på Rica Hell var variert, og utfordret tradisjonelle bluesører. Med tre scener fikk publikum bryne seg på jazz, med Ola Kvernberg trio, pop med et eksperimentelt tilsnitt med Dadafon, knallhard roots- og bluesrock med et klart Janice Joplin-tilsnitt i Beth Heart, og blues av absolutt beste klasse med Louisiana Red. Mest energi ble nok utløst under Beth Harts konsert. Hart holdt åpningskonserten på torsdag. Den var akustisk. Det var ikke lørdagens konsert. Hart ga alt på scenen, pluss moms. Og publikum viste å sette pris på energibomben, som tok seg såpass ut at hun ikke hadde energi til å være med på Hell Blues Bands konsert senere på kvelden. Alle som så konserten forsto hvorfor.
