Brikkene på plass

Ikke for å se «om de får hverandre», men for å bruke Olav Svein Stugus sammendrag som avslutter bind tre, om «Linjer i Trøndelags historie», som veiviser. Her gir Stugu en nyttig grovspunnet innføring og ledetråd gjennom et bokverk som både er fascinerende og utfordrende, tørt og spennende og sjølsagt svært lærerikt. Trønderne kan glede seg. Her er det lesestoff for flere generasjoner. Puslespillet er presentert, brikkene er mange, og leseren får en utfordrende jobb med å få dem på plass i sitt trøndelagsbilde.

Forstår vi forfatterne av Trøndelags historie rett, fantes det ikke noe Trøndelag før de første menneskene gikk i land her. Ikke da heller, forresten. De kom til ei smal landstripe mellom innlandsisen og havet, trolig fra slettelandet lenger sør. Noen klorte seg fast, men trøndere var de ikke ifølge navnetolkerne før de begynte å trives. Det rant utrolig mye vatn i havet før Trivelige Trøndelag var en realitet. I mellomtida ernærte forfedrene seg av villreinen og det sjøen ga, og spiselige vekster etter hvert som vegetasjonen fikk fotfeste.

Boplasser på Leka er datert ti tusen år bakover i tida. Lærer Anders Numedals steinalderfunn omkring Kristiansund, Fosnakulturen, ble tidfestet til å være seks tusen år gamle. På hundre år har vi altså fått 4000 år mer forhistorie.

Nye funn, nye dateringsmetoder og dermed større kunnskap og kanskje innsikt har tilført trøndelagshistorien utrolig mye ny viten bare i etterkrigstida. Ikke bare til forlengelse av Trøndelags historie, men kunnskaper som fyller ut bildet med flere detaljer som igjen gir grunnlag for dels nye tolkninger. Landsdelen, folket og det de skapte trer tydeligere fram. Det er den største verdien av det nye trebindsverket som faghistorikerne nå har gitt oss.

Verkets oppbygging og presentasjonsmåte, henvisninger, litteraturliste og register gir ingen tvil om at dette er skrevet av fagfolk som skal vise studenter og nye forskere vei i mylderet. Med litt trening er det også til glede for de historieinteresserte spesielt og vitebegjærlige trøndere generelt. Men vi kunne faktisk ønsket oss at noen av de ti siste blanksidene i første bind var brukt til ei ordliste med forklaringer. Begreper som ertebøllekulturen og traktbegerkulturen er liksom ikke slikt vi andre bruker til daglig.

I første bind, «Landskapet blir landsdel», tar Sigmunn Kind Alsaker oss med tilbake til da landet ristet av seg istida og etter hvert ble levelig for dyr og folk. Om de som slo seg ned på Leka for ti tusen år siden var de første trønderne, eller om noen var ute før dem, vil bare framtida vise. Det spennende med historien er nemlig at den aldri blir ferdigskrevet, noe Trøndelags historie er det beste bevis for. Bare de landskapsinngrepene som er gjort i forbindelse med bygging av ny E6 de siste par årene, har brakt nye kunnskaper for dagen. Og mens dette skrives bringer e-posten ukas nyhetsbrev fra Trøndelag kulturnett, melding om at det er funnet åtte ukjente gravrøyser i traseen for neste E6-etappe sør for Vist i Nord-Trøndelag. Det blir noe å grave i for Kalle Sogness og Lars F. Stenvik, som fører boka og leserne fra Allsakers steinalder trygt videre gjennom bronsealder og jernalder. Merete Røskaft og Olav Skevik tar oss med inn i den tida da Trøndelag og trønderne finner sitt etter hvert solide ståsted i skriftlige kilder, og helt fram til høgmiddelalderen.

«Fra pest til poteter» er undertittelen på andre bind, der Audun Dypdahl og Ida Bull har ansvaret for et tidsspenn på 500 år. Det blir i snitt ei side for hvert år, og dermed ei kjempeutfordring for de to forfatterne å velge ut det viktigste av et svært omfattende kildemateriale. Det er i dette bindet grunnlaget legges for å forstå dagens Trøndelag. For alle som gransker historien til egen gård - der bygdebøkene oftest bare oppgir jordgodseierens navn - får her god innføring i hvordan og hvorfor kirker og klostre, fogder, prester og handlende i Trondheim samlet så mange gårdparter og gårder. Vi får også et mer nyansert syn på trosforestillinger og forholdet til kirken i katolsk tid, som til og med har preget navneskikkene til denne dag.

Når så mange gode krefter har gått sammen om å finansiere og skrive et så omfattende verk, er det nærliggende å spørre hvem det er skrevet for. Helt tydelig er det skrevet for dem som har eller tar sikte på historie som fag. Det viser både drøftinger av synspunkter der forskjellige forskere er kommet til forskjellige resultater, og et noteverk som dels går på de helt små detaljer. Spesielt hos hovedredaktør Ida Bull og Audun Dybdahl, som har skrevet bind to. Men vi vil tro at satsinga først og fremst har tatt sikte på trøndere flest, med større og mindre interesse for landsdelens historie. Den kommer oss nærmest i tredje bind, «Grenda blir global».

Pål Thonstad Sandviks bruk av kildehenvisninger i den løpende teksten, sammen med noter, er en leservennlig presentasjonsmåte. Anders Kirkhusmo bruker også en lett fortellerstil, noe som i det hele preger tredje og siste bind. De øvrige forfatterne her er Aud Mikkelsen Tretvik og Ola Svein Stugu. Deres største utfordring må ha vært å få plass til de siste 150 års historie innenfor 500 sider, der en stor del av dagens lesere husker mye av de hendingene det fortelles om, og sikkert savner noe.

Totalt har de elleve forfatterne gjort et godt utvalg i en historie som strekker seg over 11 000 år.

«Og kan det stundom falle litt tørt, så er det dog sant og visst», sa Terje Vigen. Sanne er nok alle historiske fakta -  inntil nye funn, granskninger eller tolkninger forteller noe annet. Bortsett fra enkelte detaljer der forfatteren nok har mer teoretisk enn praktisk kunnskap om tingene. Som når vi får vite at laksvorpene sto der laksen samlet seg, eller at høyet ble tørket i såter. At skinnfellen blir sydd sammen av flere feller høres også merkelig, den er sydd sammen av seks saueskinn med et sjuende til kanting og dekking av sømmene. En kunnskap som også hører historien til i dobbelt betydning. Men i en så omfattende vev som trøndelagshistorien er, er det vel ikke til å unngå at det blir noen feilslag og løse ender. Korrekturleserne fortjener all respekt, jeg har aldri lest så mye tekst sammenhengende og knapt funnet skrivefeil. At det dukker opp noen i bildetekstene tyder på at innspurten var travel. Feil som alle gjennomskuer, betyr lite, som for eksempel at grunnflata på Mære kirke er oppgitt i kvadratkilometer! Riktignok er inntrønderne fæle til å skryte av historia si, men....

Verre blir det når enkelte av forfatterne, bevisst eller ubevisst, gir inntrykk av at samene ikke er en del av det trønderske storsamfunnet. En gransker som Eilert Sundt registrerte at de Rørossamene han besøkte, hadde mye samkvem med sine bofaste naboer, og at de var sterkt bundet til heimbygda. Dette tross striden om beiterettigheter og uenighet om «hvem som kom først». I Trøndelags historie gir framstillinga i første bind signaler om at det i tidlig bosettingstid skilte seg ut et fjellfolk som kan være stamfedrene til trønderske samer. Arkeologene har gjort gravfunn som tyder på samisk etablering i jernalderen.

Forfatterne av 2. bind, Audun Dybdahl og Ida Bull, har skriftlige kilder å støtte seg til, og er tilbøyelig til å mene at samene etablerte seg i Trøndelag i middelalderen. Formuleringer som Ida Bulls «Siden samene holdt til i grensestrøkene mot Sverige -», kan også oppfattes som at resten av Trøndelag var «samefri» fram til 1700-tallet, og at samenes etablering med tamreindrift på Fosen, i Trollheimen, på Gauldalsvidda og i Ytternamdalen ikke eksisterte da.

At gamle historier om samenes morderiske tendenser blir gjengitt omtrent uten forbehold, kan også være sårende. Historien om da samene utryddet alle fastboende i Nordli er gjengitt etter en beretning fra sogneprest Nils Mortensen Lund i 1689, og han tidfester hendinga til fire-fem generasjoner før sin tid. Professor Jørn Sandes, som drøfter dette i Namdalens Historie, antyder at «finderne» i denne kilden kan leses som «fienderne» - altså svenskene under sju-årskrigen. Det forbeholdet har ikke Bull tatt.

I tredje bind har Ola Svein Stugu et kapittel om sørsamisk synliggjøring i forrige århundre og fram til i dag. De greie faktaopplysningene her er et nyttig sammendrag for dem som vil vite mer om hvor samisk kultur står i dag. Den generasjonen samer som tok opp arven etter ei ulykke som var sørsamenes tsunami - da bussen med sørsamenes ledende menn på vei heim fra landsmøte - havnet i elva i Dunderlandsdalen og mange omkom, har gjort en kjempeinnsats, ikke bare for sørsamene, men for Trøndelag. Fortellingen om hvordan en katastrofe som kunne tatt knekken på en så liten gruppe i stedet førte til sammenbitt satsing på at deres kultur og næringsgrunnlag skulle overleve, skulle vi gjerne sett en bredere analyse av.

Stugu kommer inn på at historisk og arkeologisk forskning ofte har ført til offentlig debatt om når og hvordan samene kom til landsdelen. Vi tillegger ham ikke profetiske evner av den grunn - men før denne bokomtalen var ferdigskrevet, var debatten allerede i gang - om bokverkets presentasjon av landsdelens samiske historie. Og dagens samer gjør ikke som forfedrene, som ifølge Ida Bull «trakk seg lenger innover i fjellet» i konkurransen med bøndenes nyrydninger og seterbruk.

Gjennom tidene har det vært mange ørkesløse diskusjoner og bitre rettssaker i denne konflikten. Kanskje er tida mer enn moden til at det settes inn vesentlige forskningsmidler til planmessig leting etter flere fakta om sørsamenes fortid i Trøndelag.

I alt har 11 historikere mellom 38 og 73 år skrevet verket. De fleste er knyttet til NTNU, professor Kalle Sogness, førsteamanuensis Lars F. Stenvik, forsker Merete Røskaft, professor Audun Dybdahl, professor Ida Bull, forsker Aud Mikkelsen Tretvik, stipendiat Pål Thonstad Sandvik, førsteamanuensis emeritus Anders Kirkhusmo og professor Ola Svein Stugu, dessuten førstekonservator Sigmund Kinn Alsaker ved Kystmuseet i Nord-Trøndelag og konservator Olav Skevik ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Journalist ved NRK Kirsti Moe har vært bilderedaktør.

Bokverket er gjennomillustrert med mange historiske bilder som vil være nye for de fleste, blant dem et utall flotte fargebilder. Dreiers velkjente tegninger brukes gjennomført i farger, og boka berikes av informative kart og tegninger som Trond Haugskott og Gunnar Flusund står for. Omslagsillustrasjonene er skapt av Reinhardt Søbye, og er små kunstverk til å fundere over. Bare så synd at permene ikke er lakkert. Vi skulle gjerne bevart bøkene uten de fingermerker og striper de fikk allerede ved første gjennomlesning.

Illustrasjoner med stor bredde: Gunnar Flusund er en av bokas illustratører. Tegningen viser bønder som kommer med varer som betaling for skatter og avgifter til erkesetets administrasjon på Skatval.