Brandtsegg som bestilt

- Jeg må le når jeg ser på hvem jeg har samlet - det kommer til å bli så tøft!

Vibrafonisten og komponisten Øyvind Brandtsegg startet i punkeband i Steinkjer, og var så egen på sin måte å spille rocketrommer på at han valgte klassisk teknikk for å overføre den til trommesettet selv, da han begynte ved musikkgymnaset på Inderøy. Til slutt fant han tonen med vibrafon som hovedinstrument ved Musikkonservatoriet i Trondheim.

Eller slutt og slutt - Brandtsegg er ikke akkurat den som slutter. Tvert imot. Og til slutt ble vibrafonen rett og slett for snill for ham. Det var ikke mulig å gjøre store eksperimentelle sprell med den, så han la til gitareffekter og monterte etter hvert flere titalls mikrofoner på den. Lydene ble gjort om til datasignaler som han kunne bruke i musikken. Med sensorer på egen kropp gikk han enda ett skritt videre. Sensorene registrerer bevegelser, gjør dem om til lyder - og ny, elektronisk musikk.

Dette var Brandtseggs første utgave av dataprogrammet ImproSculpt, som gjør det mulig å bruke live sampling under konserter; det vil si ta opp lyder, bearbeide dem og spille dem av underveis - i én og samme konsert.

- Jeg har allerede kommet fram til en del nye ting, og skal bruke den nye versjonen av ImproSculpt i komposisjonen av bestillingsverket, forteller den unge nordtrønderen som for lengst har fått internasjonal anerkjennelse for dataprogrammet. Han er stadig på farten for å holde foredrag om det.

Og så kom Marimbaen

- Marimba Lumina er et litt kvinneaktig navn på et instrument - er det kvinnen i ditt liv?

Øyvind ler litt av meg og forsikrer at nei da, kvinnen i livet er nok en annen, men vi kan gjerne kalle Marimbaen instrumentet i hans liv.

- Det er laget bare 40 eksemplarer av dette unike instrumentet, og jeg kommer i hovedsak til å bruke dette når vi framfører bestillingsverket. Det har uante muligheter - det handler mest om å finne dem.



I fjor mottok han Trondheim Jazzfestivals talentpris fordi han bruker datateknologien på en musikalsk, helt nyskapende måte. Til gjengjeld må han levere noe tilbake til jazzfestivalen - det er forutsetningen for å motta stipendet. Med støtte fra Norsk Kulturråd får han de ressursene han trenger for å ta utfordringen.

Kanon - i mange lag

Verket han skal lage har fått navnet «Kanon» - en tittel med flere bunner.

- Det kan være et våpen, eller kanon i musikalsk sammenheng - og en bekreftelse av det som er riktig og viktig. I mine begrep, forklarer Øyvind.

- Jada - jeg er litt tøff i trynet i beskrivelsen rundt verket, men det skal være veldig energisk, altså. Og ha en rocka attityd.

Og rocka blir det nok når vi ser på besetningen han har satt sammen for anledningen.

- Da jeg tenkte over hvem som var samlet her, måtte jeg le - det kommer til å bli så tøft!

Bent (Sæther) og Hans (Magnus Ryan) fra Motorpsycho har et særegent trøkk. Jeg spilte jo sammen med dem for 20 år siden, så dette er en gammel historie som kanonbegrepet passer godt inn i.

- Mattis Kleppen og Thomas Dahl spilte jeg sammen med under Soddjazz 2004, det var en herlig upretensiøs og energisk opplevelse og vi smilte under hele konserten. Jeg har lyst til å videreføre grunntonen i det prosjektet i bestillingsverket.

Sært nok for alle

Den unge komponisten har et ønske om å treffe rett hjem hos mange, men vil ikke gjøre seg til for å bli likt. Musikken må være ærlig.

- Du vet, denne musikken har mange elementer, det er stor informasjonstetthet - mye som skjer på en gang. Jeg vil prøve å pakke inn denne kompleksiteten i et ytre skall av smil og energi - være litt flørtende. . . .

Øyvind Brandtsegg kommer til å ta utgangspunkt i såkalte standardlåter fra band og artister han har vokst opp med, for eksempel The Police, Björk, Prince, Beck og Bob Marley.

- Jeg bruker «sitater» fra artistene. Noe vil være relativt lett å kjenne igjen, mens bare et fåtall vil oppfatte andre. Gåten i sånne sitater kan nesten oppfattes internt, men jeg synes godt at publikum kan ha noe å strekke seg etter, sier en litt ertende Brandtsegg.

Han ligger ikke på latsiden, Øyvind Brandtsegg. Akkurat nå er han midtveis i et treårig kunststipendiat ved NTNU, der han utfordrer bruken av komposisjonsteknikker i improvisasjon, og skriver på et dataprogram som skal bli neste generasjons ImproSculpt.

Samtidig forbereder han en oppsiktsvekkende lydinstallasjon, «Flyndra», som skal settes i gang første søndag etter festivalkonserten 31. august.

- Dette er en stor lydinstallasjon på en skulptur som er laget av Nils Aas, som står på Inderøya. Jeg jobber med å sette lyd i metallet, sånn at hele skulpturen blir en høyttaler. Installasjonen blir stående i ti år og den påvirkes hele tiden av flo og fjære og lys og temperaturforhold. Jeg kommer til å programmere maskinen slik at musikken transformeres til et nytt tema måned for måned gjennom hele året.

Men før alt dette, eller samtidig kanskje, øver han på rock med gamlegutta. Øyvind er nemlig hyra inn som vikar i Motorpsycho.