Motorpsycho på Øya

Tyngde og sjarm

Litt rusten i starten, men med overbevisende tyngde etter hvert.

Saken oppdateres.

Trondheimsbandet spilte sin eneste festivaljobb i Norge i sommer i Middelalderparken i går kveld, og beviste at de fortsatt er en av de største attraksjonene en rockfestival i Norge kan ha.



Men såpass til patina har bandet at de må riste av seg litt rust i starten av en konsert, og at de rustne partiene kan dukke opp litt også i løpet av konserten.











Motorpsycho trenger enda mer tid til å senke skuldrene og spille seg inn nå enn de gjorde i sin mer produktive glansperiode. Derfor bør en konsert med bandet vare lenge og publikum kan ikke forvente at det virkelig tar av før det virkelig tar av.



Derfor er kanskje ikke et kort festivalsett det som kler Motorpsycho best. Både bandet og publikum blir stresset. Rekker vi komme i mål, rekker vi oppleve den genuine Motorpsycho-magien?



I går rakk Motorposycho å levere, og publikum å oppleve. Men en kanskje litt for stor andel av konserten ble nølende og litt rusten.



Og for mange i publikum er det også litt vanskelig å venne seg til bandet uten Gebhardt og kanskje enda verre: at bandets forsiktige visuelle uttrykk ble ledsaget av en gedigen storskjerm med i overkant ambisiøs NRK-filmingen med stadige publikumssveip og nærbilder av bandet. Slik har vi ikke sett dem før, nei.











Snah var sitt sedvanlige mørke og mystiske, Bent Sæther like hårete men oppimot det belevne mellom låtene. Han ertet publikum med Rosenborg-utrop, introduserte «Sail On» med at «nå kjæm en låt om seilbåta», her er en Michael Jackson-låt om «Neverland» og var en ordentlig gladgutt.



Det var godt å se han sånn på konsert, og godt å se den nye trommisen Jacco Van Roy og vibrafonist Øyvind Brandtsegg bli stadig mer integrert i Snah og Bents soniske univers.



Selv om det altså er umulig å ikke savne Gebhardt. Selv om vi i store deler av konserten torsdag kveld, fra der vi sto, opplever lydbildet for grøtet og unyansert. Snahs gitar kom altfor dårlig til sin rett.



Men hvem kan unngå å bli sjarmert av ensemblesangen til Bent Sæther og Snah? Hvem kan unngå å bli revet med når de improviserer rundt hemningsløst fengende riff som i gamle «The Wheel» og nye «Hyena»?



Vi kunne for så vidt på en sånn festivalkonsert tålt flere allsanglåter enn «You Lied» og «Hey Jane». De mangler jo ikke akkurat kandidater i låtkatalogen sin.



Men Motorpsycho hadde ikke vært Motorpsycho om de hadde bygd opp til en greatest hits-kveld!



Anmeldt av OLE JACOB HOEL









Dette spilte Motorpsycho:



Manmower /The Wheel



No Evil



Hey Jane



Starmelt, Lovelight



Sail On



In The Family



Kill Devil Hills



Devil Dog



Hyena



You Lied



Neverland

(Foto: Åserud, Lise)

Foto: Åserud, Lise

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?