Litt rusten i starten, men med overbevisende tyngde etter hvert.
Endret: 11.08.2006 kl. 11:25
Trondheimsbandet spilte sin eneste festivaljobb i Norge i sommer i
Middelalderparken i går kveld, og beviste at de fortsatt er en av de største
attraksjonene en rockfestival i Norge kan ha.
Men såpass til
patina har bandet at de må riste av seg litt rust i starten av en konsert,
og at de rustne partiene kan dukke opp litt også i løpet av konserten.
Motorpsycho trenger enda mer tid til å senke
skuldrene og spille seg inn nå enn de gjorde i sin mer produktive
glansperiode. Derfor bør en konsert med bandet vare lenge og publikum kan
ikke forvente at det virkelig tar av før det virkelig tar av.
Derfor er kanskje ikke et kort festivalsett det som kler Motorpsycho best.
Både bandet og publikum blir stresset. Rekker vi komme i mål, rekker vi
oppleve den genuine Motorpsycho-magien?
I går rakk Motorposycho å
levere, og publikum å oppleve. Men en kanskje litt for stor andel av
konserten ble nølende og litt rusten.
Og for mange i publikum
er det også litt vanskelig å venne seg til bandet uten Gebhardt og kanskje
enda verre: at bandets forsiktige visuelle uttrykk ble ledsaget av en
gedigen storskjerm med i overkant ambisiøs NRK-filmingen med stadige
publikumssveip og nærbilder av bandet. Slik har vi ikke sett dem før, nei.
Snah var sitt sedvanlige mørke og mystiske, Bent
Sæther like hårete men oppimot det belevne mellom låtene. Han ertet publikum
med Rosenborg-utrop, introduserte «Sail On» med at «nå kjæm en låt om
seilbåta», her er en Michael Jackson-låt om «Neverland» og var en ordentlig
gladgutt.
Det var godt å se han sånn på konsert, og godt å se den
nye trommisen Jacco Van Roy og vibrafonist Øyvind Brandtsegg bli stadig mer
integrert i Snah og Bents soniske univers.
Selv om det altså er
umulig å ikke savne Gebhardt. Selv om vi i store deler av konserten torsdag
kveld, fra der vi sto, opplever lydbildet for grøtet og unyansert. Snahs
gitar kom altfor dårlig til sin rett.
Men hvem kan unngå å bli
sjarmert av ensemblesangen til Bent Sæther og Snah? Hvem kan unngå å bli
revet med når de improviserer rundt hemningsløst fengende riff som i gamle
«The Wheel» og nye «Hyena»?
Vi kunne for så
vidt på en sånn festivalkonsert tålt flere allsanglåter enn «You Lied» og
«Hey Jane». De mangler jo ikke akkurat kandidater i låtkatalogen sin.
Men Motorpsycho hadde ikke vært Motorpsycho om de hadde bygd opp til en
greatest hits-kveld!
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Dette spilte Motorpsycho:
Manmower /The Wheel
No Evil
Hey Jane
Starmelt, Lovelight
Sail On
In The Family
Kill Devil Hills
Devil Dog
Hyena
You Lied
Neverland
