For kort tid siden ble det klart at Motorpsycho skal spille 1996-albumet «Blissard» i sin helhet under sommerens Pstereofestival – men det er ikke det eneste som knytter det klassiske albumet sammen med 2013 og med «Still Life With Eggplant», plata som slippes neste fredag.

LES ANMELDELSE: Hvileskjær som imponerer

På «Blissard» var det nemlig to gitarister, Snah og Morten Fagervik – men helt siden den gang har Snah (Hans Magnus Ryan) besørget gitarspillet alene. Fram til nå. På «Still Life With Eggplant» har de fått med seg Reine Fiske, nordmann til vanlig bosatt i Sverige og fast medlem i Dungen og The Amazing. Fiske bidro også på fjorårets Elephant9-album «Atlantis».

– Vi har brukt og kastet keyboardister i bøtter og spann, men ikke hatt samme forbruk av gitarister. Nå er Snah imidlertid blitt så gammel at han trenger avlastning, gliser Bent Sæther.

– Det blir vel ikke plass til meg lenger, jeg må stå baki der og spille gammeldans, furter bassisten og vokalisten.

Kjent hverandre lenge

Bandet forteller at Fiske glir like lett inn i banddynamikken som Ståle Storløkken, keyboardisten som var en viktig del av fjorårets storslåtte «rockoperaen» «The Death Defying Unicorn», og at de deler referanser, inspirasjonskilder og estetikk. De kjente faktisk Reine Fiske i årevis før de visste at han var en habil gitarist.

– Vi hang sammen på 90-tallet i Stockholm, men snakket aldri om gitarspill. Så hadde vi ikke kontakt på noen år, og plutselig ser vi på et bilde av Dungen og sier til hverandre «det er jo ham!», forteller Snah.

Bandet, med Fiske på lasset, legger ut på turne i slutten av måneden. De ønsker å holde kruttet tørt før Pstereokonserten og kommer derfor ikke innom Trondheim i løpet av vårturneen.

Mindre konsis enn planlagt

Det meste av materialet på «Still Life With Eggplant» er laget de siste tre årene, men som ikke passet inn i det strenge «Unicorn»-konseptet. Etter sigende skulle dette bli Motorpsychos mest direkte plate på lenge.

– Det trodde vi også. Vi gikk i studio med rundt 20 låtkandidater, de fleste av dem korte og konsise. Bare tre-fire av dem var på over fire minutter. Selvsagt har alle de låtene havna på plata, ler Bent.

– Men sammenlignet med en 60 minutters rockopera er det ganske konsist, legger Snah til.

– Det er umulig å si at de låtene som er kommet med er kvalitativt bedre, men det var de som føltes mest ferdig. Vi fant en fin dramaturgi i dem, supplerer Bent.

Tilbake i Brygga

Plata vil også preges av at den er spilt inn i gode, gamle Brygga Studio. Et studio bandet brukte flittig i starten, men som de ikke har spilt inn plate i etter «Timothy's Monster».

– Vi trenger jo ikke dra til Oslo og betale tre ganger så mye. Så hadde vi heller ingen overordnet plan, vi satt med noen slengere som begynte å fylle opp harddisken – det var naturlig å prøve det ut «hjemme», forteller Bent.

Samtidig har det skjedd mye siden sist de brukte studioet – både band og studio er blitt tweaket grundig de siste årene. I tillegg medgir bandet at det er et helt annet sted uten Brygga-grunnlegger Lars Lien, som i dag har flyttet sitt virke til Larsville i Stugudal.

Gitarduell à la Maiden?

Å utvide det grunnleggende trioformatet bærer med seg mange muligheter, både på plate og konsert.

– Å spille som trio innebærer et melodisk kompromiss som ikke alltid er ideelt. Derfor er det godt med flere farger. Selv om vi er en utrolig tight trio, er det fint med andre elementer og andre signalbaner, mener Snah.

– Dette blir det første bandet jeg er med i siden barneskolen som har to gitarister, sier trommis Kenneth Kapstad. Før Bent Sæther roper:

– Nå må vi jo spille Iron Maidens «The Trooper» i løpet av turneen!