Endret: 04.12.2006 kl. 08:45
- Som romanforfatter har jeg ikke lang tid igjen. Jeg er inne i siste fase
av forfatterskapet mitt. Det ligger ingen dramatikk i dette, jeg fastslår
bare et faktum. Det er sjelden at forfattere skriver gode bøker når de er i
60-årene, sier Dag Solstad (65).
Vi møter ham på gamle,
innrøkte restaurant Lorry i Oslo. Solstad bestiller kaffe og et glass vann,
slik at han kan skylle ned en pille som døyver ryggsmertene. Ellers er han i
utmerket form og virker mer opplagt enn under noen av våre tidligere møter
de siste årene. Han har til og med redusert sitt nikotinforbruk til
maksimalt ti sigaretter om dagen.
Når mobiltelefonen hans ringer,
strømmer tonene fra Sandefjords supportersang ut i lokalet. Det er like før
cupfinalen og Solstad gleder seg til å oppleve favorittlaget sitt på
Ullevaal for andre gang. Han var også på plass sist Sandefjord spilte
cupfinale, for 47 år siden.
«Tidenes største»
Selv om Sandefjord tapte noen dager senere, har det vært en strålende høst
for Dag Solstad. Alle kritikerne var riktignok ikke like overbegeistret, men
«Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman» har på mange måter vært høstens
bok. Den blir ansett som nyskapende og dristig i formen, siden den
utelukkende består av fotnoter til en roman som ikke finnes, og den fikk
Brageprisen i konkurranse med de nye bøkene til Kjartan Fløgstad og Jan
Jacob Tønseth.
Dagsavisens anmelder Trond Haugen tok i
selveste Ibsen-året sjansen på å utpeke Solstad som tidenes største norske
forfatter uansett sjanger. Adresseavisens Terje Eidsvåg mente han er Norges
største romanforfatter etter krigen.
Siden Armand V. gjør
karriere som diplomat, fikk Morgenbladet utenriksminister Jonas Gahr Støre
til å anmelde boka.
- Jeg er uenig med utenriksministeren,
men det var flott at han tok utfordringen, sier Solstad.
- Du
snakker om at forfatterskapet ditt nærmer seg slutten, men du later til å
være inne i en god periode, både litterært og ellers?
- Jeg synes nok jeg hadde en god periode som forfatter også på 90-tallet. Men
formen er god, og man kan aldri vite. Kanskje kan jeg holde på i 15 år til -
skjønt jeg tviler på det.
«Min tid er over»
«Jeg tror ikke lenger jeg er i stand til å skrive romaner, slik som jeg
hittil har gjort. Min tid er over», skriver Solstad i «Armand V. Fotnoter
til en uutgravd roman». Han hevder også at forfatterskapet hans endte med
«T. Singer» i 1999. Alt etter det, det vil si en artikkelsamling og de to
romanene «16.07.41» og «Armand V.», er unntak.
Allerede da Adresseavisen møtte ham på bokmessa i Frankfurt i 1989, sa han
at han kanskje hadde skrevet sin siste roman. I hvert fall ville han aldri
mer skrive stort anlagte «roman-romaner» som «Roman 1987?», som han fikk
Nordisk Råds litteraturpris for.
Politisk roman
- Det siste løftet har jeg holdt. Det skjedde et skifte i forfatterskapet
mitt da jeg skrev boka om Akers historie i 1990. Etter det har jeg skrevet
strammere og langt mer kompakte romaner enn før. For meg er det helt
nødvendig å være i utvikling. Jeg er redd for rutine og kan ikke gjenta meg
selv, sier han.
- Du har sagt at «Armand V.» er din første
politiske roman på 20 år?
- Jeg har kanskje det, og det
angrer jeg på nå. Jeg klarer ikke å snakke om denne romanen i politiske
termer. Ikke er det nødvendig, heller. Det er ingen grunn til at jeg skal
sitte her å ramse opp verdenssituasjonen. Svært lenge ble jeg ansett som en
politisk forfatter uten at jeg var det. Men denne gangen fant jeg et språk
som gjorde at det passet godt å skrive om politiske temaer.
- Det har kommet flere politiske romaner enn vanlig i høst. Kan ikke det ha
sammenheng med at situasjonen i verden er mer anspent enn på lenge?
- Det kan hende, men det gjelder ikke meg. Jeg skriver ikke ut fra aktuelle
begivenheter. Jeg må ha større avstand. Denne boka har ikke sammenheng med
det som har skjedd rundt meg de siste par årene. Den er heller en refleks av
for eksempel bombingen av Beograd på slutten av 90-tallet.
Amerikaner med grisehode
Om ikke Dag Solstad er innstilt på å si så mye om det, inneholder «Armand
V.» en rekke kritiske referanser til dagens politiske situasjon. Bokas
hovedperson er en tidligere radikaler som går inn i diplomatiet og som
dermed blir nødt til å forsvare en politikk han ofte er uenig i.
Mot slutten av romanen, når Armand er blitt ambassadør i London, møter han
USAs ambassadør i samme by og oppdager at amerikaneren har grisehode. Han
vemmes, men besinner seg og gjør seg følgende refleksjon: «Det er ingen tvil
om at Vesten (under ubestridt ledelse av USA) har undertvunget seg resten av
verden, og at vi derfor er privilegerte, og at vi som helhet (USA og USAs
nære venner) er verdens herrer.»
Norge er et lite land
som har store fordeler av denne situasjonen, og Armand spør seg selv hva han
har å klage over.
Sønnen blir soldat
- Armand går inn i diplomatiet fordi han er en spillertype. Hver kveld når
han er alene på rommet sitt, ler han av det han har vært med på. Dessuten er
han tiltrukket av glamouren dette livet innebærer, sier Solstad.
- Han er ikke alene om å gjøre en jobb for arbeidsgivere han er uenig med?
- Nei, dette gjelder i de fleste ansettelsesforhold. Lærere må for eksempel
forkynne holdninger og verdier mange av dem kan være uenige i. Men siden
Armand gjør karriere i diplomatiet, blir dette dilemmaet ekstra tydelig.
Armand rammes også personlig på grunn av Norges plass i verdenspolitikken.
Til farens fortvilelse velger sønnen hans å bli soldat. Sønnen blir sendt
til Afghanistan, der han havner i strid og blir blind. Men heller ikke dette
fører til at Armand avbryter sin diplomatiske karriere.
Dag
Solstads forrige roman «16.07.41» var hans første åpenbart selvbiografiske
bok. Dermed foregrep han den selvbiografiske bølgen vi har opplevd de siste
årene. Forfatteren er til stede også denne gangen, men bare som forteller.
- Men det er den fiktive figuren Armand, ikke forfatteren, som gjør den
viktigste litterære refleksjonen i boka. Selv befinner han seg i et språklig
fengsel, men han har stor tro på kunstens muligheter. Kunsten er fri.
Problemet er bare at kunstnerne sjelden benytter seg av denne friheten, sier
Solstad.
- Hva bør kunstnerne benytte denne friheten til?
- Til å skape kunst, rett og slett. Jeg gjør mitt forsøk i denne boka,
samtidig som jeg prøver å si noe som har en samfunnsmessig betydning.
Så går Solstad utendørs og poserer for fotografen mens han damper på en
sigarett. Det han kaller den vulgære røykeloven er ett av flere nye
samfunnsfenomener som får sitt pass påskrevet i romanen om røykeren og
ambassadøren Armand V
