Det jeg har hørt av Sitrussyre tidligere har etterlatt et overfladisk inntrykk og unødvendig preg, som om vi liksom trengte en fattigmanns-utgave av Hopalong Knut. Med basis i skarytmer og trønderske tekster som mer ropes enn synges, skulle det litt til å overbevise.
Men på sitt første album markerer de seg. De skriver til dels riktig bra tekster. De graver dypere innenfor et utvidet musikalsk spekter, de leker seg vokalt og instrumentalt, som for eksempel med innslag av afrikansk highlife-gitar i slekt Vampire Weekend. Selv om den musikalske spennvidden stadig utvides, har de gjennomført luftige arrangementer og basis i smittende energi. En energi de innehar også når de tør være lavmælt melankolske.
For et gammelt pophjerte er det flott å registrere at det finnes talent i Trondheim som tør tenke myke poptakter snarere enn tung rockrytmikk, og at det finnes popband som ikke er redd for dissonans og skeive innfall. Selv om de bare høres ut som seg selv, er det lett å trekke paralleller til Kråkesølv og Sigurd Julius. Det de har felles er avstanden til tradisjonell macho rock, og den lekne, men seriøse innfallsvinkelen til det som Sitrussyre definerer som «Poprock».
Det fineste med dette debutalbumet er likevel ikke det det faktisk inneholder, som er litt ujevnt både på låt- og fremføringssiden og som helhet kan fremstå som litt grått, men potensialet bandet viser. Fortsetter de denne utviklingen og skaffer seg mye mer omfattende liveerfaring, kan neste album innebære det virkelige gjennombruddet.
Favorittlåten min er sikkert den siste de har skrevet, som presenteres nærmest som en bonuslåt i opptak fra øvingslokalet. Den presenteres med en autoritet og en avslappet selvfølgelighet som savnes i den litt anstrengte fremføringen på deler av albumet.
