KOMMENTAR: «Bare den fornuft som ordfører Anne Kathrine Slungård forsiktigvis har signalisert, kan berge forestillingen.»
Publisert: 21.01.2003 kl. 08:25
Endret: 21.01.2003 kl. 08:25
Norges minste teater har tildelt Trondheim kommune mange roller i raskt skiftende rekkefølge: Kulturvenn, kulturfiende, og nå også næringsfiende. Alt kunne trolig vært unngått med bedre regi og litt suffli mellom venner.
Ingen sier at saken med det bittelille Stillverk-teatret på Brattøra er enkel. Den som hevder det, velger f. eks. å se bort fra bygningsrådet og formannskapets sikkert oppriktige bekymring for trafikkforholdene når store - og helst små - skal ut og inn av den lille teaterbygningen, selv om mange mener at en nedleggelse av teatret på det grunnlag er meningsløs, og at det i beste fall er å ta høyde for hundremetersbølgen.
Teater Stillverk 1, bygd opp gjennom år av ildsjelen Annika Udo, ligger på den smale stripa som «ble igjen» nord for jernbaneskinnene da Størenbanen ble ført frem til Brattøra i 1884. Etter hvert er området blitt øremerket for industrien, med industriens trafikale forhold på svært små flater.
Forholdene er ikke lette. Ja, en travel formiddag i januar med utrivelig, stri sørøst og gufsen fra trailere som stryker tett forbi, fristes man lett til å tro at dette er jo direkte livsfarlig - døgnet rundt. Til man begynner å fundere på hvordan det er om kvelden når kontorlysene for det meste er slukket og de travel truckene står.
For det er vel ikke slik at trailerne med tauverk fra Baltikum og hva det nå måtte være, dundrer inn døgnet rundt, heller ikke på kveldstid når Stillverk 1 har sine forestillinger for 20-30 tilskuere? Og fremfor alt ikke uanmeldt, får vi tro - i den velsignede mobiltelefonens tidsalder?
Vi som er enkle i sjel og sinn - og som dessuten er glad for selv det minste pust av barnekultur som kan bringes til liv - spør: Kan man ikke rett og slett varsle hverandre - snakke sammen, som det også heter? Så er det kanskje løst?
Vi kjenner ikke Annika Udo eller det antall timer hun har lagt ned i det gamle stillverket. Kanskje har ikke overgang fra teaterverksted til teater vært helt etter boka, og under en hver omstendighet må fotarbeidet blant byråkrater og politikere ha vært utstøtt når man på den ene siden har støttet teatret økonomisk mens man på den andre nå slår igjen døra.
Men fra mange land kjenner vi kunstnernes enorme uttrykksbehov slik de også har tatt seg til rette i saneringsgårder, i tomme industribygg eller etablert båt-teatre - ikke alltid helt etter reglene for godt sjømannskap. Det er etablert mange kulturelle pustehull eller skapt mye stor kunst på den måten, f. eks. de første årene etter at muren falt i Berlin.
Murer faller ikke i Trondheim, men det blåses i basuner som i Jeriko. Den sjeldent stillfarende leder for Næringsforeningen, Gunn Karin Hygen, mener at konflikten mellom miniteatret og Erling Haug AS er nok et eksempel på at næringslivet kan bli presset ut av byen.Hvis Haug taper, kan konsekvensen være at bedriften faktisk velger å flytte driften ut av Trondheim, forkynner Hygen. I forhold til begrepet presses ut av byen gjør vi for sikkerhets skyld oppmerksom på at vi snakker om en teaterbygning som er like lang som - skal vi si - en trailertilhenger.
Nå gjør LO i Trondheim samse tak med Næringsforeningen og de fagorganiserte i firmaet Haug. Det er til å forstå at LO og de fagorganiserte er bekymret over den bruksendring som skjer, f. eks. omreguleringen av industriområder til boligformål og påfølgende spekulasjon slik vi ser det over hele landet. Vi skjønner at Arne Byrkjeflot og hans folk reiser bust, men å gjøre miniteatret på Brattøra til en symbolsak i den sammenheng, er å skyte spurv med kanoner - for ikke å si å skyte over målet. Det er ikke inne i det gamle stillverket at spekulantene sitter eller trusselen ligger.
Trondheim kunne hentet seg en gullstjerne som kulturby for etableringen av det lille teatret nær havna. Så sjelden er etableringen av selv den minste kulturinstitusjon og så forsømt er barnekulturen her i landet. I stedet skjedde det motsatte. Kulturlivet piper i stedet for å samle seg til sluttapplausen.
Bare den fornuft som ordfører Anne Kathrine Slungård forsiktigvis har signalisert, kan berge forestillingen. For fortsatt er det vel slik at man kan snakke sammen. Selv om rollene er fordelt, kan man fortsatt fritt velge replikker.