MARKENS GRØDE
av Knut Hamsun
Dramatisering/regi: Yngve Sundvor
Med: Juni Dahr og Gard B. Eidsvold
Den frodige teksten i Markens Grøde komprimeres til et fortettet drama som blir vel halvannen times spenstig underholdning. Romanens overdådige landskapsskildringer og et myldrende persongalleri forvises til publikums fantasi, som til gjengjeld stimuleres sterkt av forestillingens to dyktige aktører. Det virker som om Juni Dahr og Gard B. Eidsvold inspirerer hverandre til å presse hver nyanse ut av opptrinnene. Her er en kraftfull og intens kroppslig utfoldelse som får enhver til å føle at nybrottsarbeid ikke er deltidsjobb.
Trioen Dahr/Eidsvold/Sundvor kaller seg Sellanrågruppen, og her har de gitt seg i kast med et prosjekt som preges av dristighet i både dramaturgi, ramme og utførelse. Denne satsningen resulterte i premiere allerede under Festspillene i Nord-Norge i 2005, og siden har Markens Grøde nådd publikum landet rundt - i en original versjon. Oppsetningen er tilpasset store låver og har denne helgen nådd den tidligere driftsbygningen på Snefugl gård, hvor omkring to hundre tilskuere fikk en sterk opplevelse på fredagens premiere.
En triumf både for teatrets folk og for de lokale arrangørene, som kunne se fram til forestillinger også lørdag og søndag.
Oppsetningens samspill med naturen er helt i tråd med romanens budskap. I avslutningen på en fysisk krevende oppvisning med dirrende publikumskontakt møtes de to skuespillerne ved utgangen bak den mørke scenen, dørene smeller opp og de kan gå ut i sjokkgrønn natur oppvarmet av solrike mai-dager og nydusjet av en liten skur mens forestillingen pågikk..
Spilleplassen strekker seg gjennom hele lokalet - med publikum benket på begge sider, - på gulvet halm, store planker og grove trepaller. Det er røft og rett på sak - og her kommer Isak gående. Umiddelbart oppleves underlaget som myr og lyngrabber rundt den rydningen han er i gang med, for her vil han bo. Men han trenger kvinnfolkhjelp, og omsider dukker Inger opp. De fleste kjenner historien videre med alle kontrastene gjennom en menneskealder, - Hamsun skaper et univers som teatret gir innblikk i - mer gjennom situasjoner og reaksjoner enn via replikker. Romansitater holder tråden i handlingen, spillet er jordnært - tilskueren drømmer seg ikke bort - men blir mer grepet. På sine eldre dager tynges Inger av dårlig samvittighet og betror Isak at «jeg har ikke vært som jeg skulle imot deg.» Han mener at det ikke er noe å gråte for, - «det er ingen som er som vi skal!» I låve-versjonen av Markens grøde oppleves romanen som en love-story; de vare følelsene blir aldri bastant formidlet, her er det antydningene, glimtene mellom det barske, tunge og dagligdagse, som gir stoffet en ekstra dimensjon. Skuespillerne er maksimalt timet i forhold til musikken (Lars Horntveth/Tore Brunborg) og lydeffekter - bl.a. ved at ku- og sauebjeller gir signaler om stemningsskifte. (Vi blir minnet om Yngve Sundvors utmerkede oppsetning av «Skjønnhetsdronninga» på Trøndelag Teater). Oppfinnsomheten er stor, og kanskje er det å drive det for langt når romanens Isaks strev med å montere en slåmaskin, i teatret blir avløst av hans forsøk på å finne ut av en elektrisk potetskreller. Og vel har han et ekstremt behov for rosende respons, men her tar det nesten overhånd.
Den kontroversielle Hamsun er lite fremtredende i denne oppsetningen. I en utmerket åpningstale minnet olje- og energiminister Ola Borten Moe bl. a. om at noen av forfatterens senere så skjebnesvangre holdninger ble skarpt kritisert allerede etter utgivelsen av Markens grøde.