Den gamle vitsen fra Agatha Christies dager er at butleren gjorde det. Når det gjelder hardkokt krim er det nærmest en del av definisjonen at de verste ugjerninger skjer innad i politiet. Altså, at politimannen gjorde det.

I Jo Nesbøs tiende roman om Harry Hole tar han denne sjangerdefinisjonen ut i det ekstreme. Det er politifolk som blir drept, og nær alle som kan defineres som mistenkte for seriemord er innenfor politiets egne rekker - fra ei ung aspirant via forelesere på politihøyskolen og permitterte korrupte politifolk helt opp til selve politimesteren i Oslo.

Rundt dette spinner Nesbø en god spenningsintrige, der han drevent leker seg med leseren ved å lede mistankene snart i den ene retningen, snart den andre. Uten at han lar «omkampene» utarte til det absurde eller faller for fristelsen til å overdrevne tekniske skildringer av våpen og voldshandlinger.

Det er fordømt godt håndverk han bedriver, i en tett historie i et begrenset geografisk område. Det aller meste skjer i Oslo og de nære områder rundt, og persongalleriet er oversiktlig. Som leser bør du være advart. Nesbø leker seg med deg og din bekymring for hvordan det går med Harry Hole, i enkeltscener først og sist i boka driver han svært profesjonell villedning. Men du stoler på ham, for du vet at det er ingen andre spenningsforfattere i Norge, og få i verden, som tar så godt vare på leseren som Nesbø.

Forrige bok i serien var den svarteste i sagaen om Harry Hole, og på slutten av «Gjenferd» så det svært dårlig ut både for ham selv og flere andre sentrale aktører.

Noen trodde det var seriens siste bok, men Harry Hole var ikke død - og «Politi» er altså langt lysere. En kan savne den litterære ambisjonen bak «Gjenferd», eller det sterke samfunnsengasjementet i to andre høydepunkt blant Nesbøs romaner: «Rødstrupe» og «Frelseren». Men dette vil du glemme nesten så fort du begynner å lese «Politi». For dette er en skikkelig røverhistorie du fort blir hektet på.

Nesbø har en del aktører som i utgangspunktet er over grensen til karikaturen. Oslos politimester Mikael Bellmans erotiske utskeielser med sosialbyråd Isabell Skøyen er nærmest et parodisk tydelig bilde på maktbegjær og korrupsjon. Men han toner ned slapsticken etter hvert, persongalleriet blir klarere og mer troverdig når historien skrus til for alvor.

Han sparer forsåvidt ikke på voldseffektene. Det er drap, grov vold og seksuelle avvik så det holder - og det er ikke mangel på onde personer i denne fortellingen. Men her er også hederlige mennesker som har opplevd svik og nederlag og prøver å finne sin måte å overleve på.

Politifolkene som blir drept i «Politi» har slurvet i jobben, som ikke har oppklart sakene sine. De blir drept på samme sted og på samme vis som ofrene i sine gamle uløste saker.

Hole mener det må ligge mye kjærlighet i bunn om så sterkt hat skal oppstå. Kjærlighet er på mange måter en tydelig innramming av hele denne historien. Selv om atskillige løse, onde, tråder henger igjen på slutten, er grunnstemningen lys. Om den tiende boka om Hole også blir den siste, som tidligere er antydet, vil den utgjøre en vakker lys slutt på en sterk og mørk saga om Harry Hole og hans demoner.

Men ingen vil vel gi særlig høye odds på at siste ord om Harry Hole virkelig er sagt med dette. Uansett vil «Politi» befeste, og sikkert også, forsterke Jo Nesbøs posisjon som en verdens enere innen spenningslitteratur.