En film som i anslaget forteller at den er basert på en sann historie og i løpet av handlingen viser hvordan svenske topp-politikere, deriblant statsministeren, kjøper sex av en 14-årig prostituert, burde skjønne at den ber om bråk. Handlingen utspiller seg på 70-tallet. Selv om den sosialdemokratiske statsministeren ikke navngis i filmen, er det umulig å se «Call Girl» uten å tenke at den tegner et ganske annet portrett av Olof Palme enn det som kom fram i fjorårets dokumentar «Palme».
Palmes familie har truet med å gå til sak mot filmen. I vår kom de til enighet med filmens produsent, med den følge at den såkalte «hotellscenen» med statsministern og den 14-årige, prostituerte jenta som er en av filmens hovedpersoner, er klippet kraftig. I versjonen som har norsk kinopremiere denne uka, er det fortsatt ingen tvil om hva som foregår mellom de to.
En av filmens sterkeste sider er skildringen av hvordan politikere, byråkrater og politi sørget for å dekke over hverandres svin på skogen, eller mer konkret, i Dagmar Glans bordellvirksomhet. Pernilla August spiller Dagmar Glan, basert på Doris Hopp. Filmen er basert på den såkalte «Geijer-affæren», hvor Sveriges justisminister Lennart Geijer ble beskyldt for å ha kjøpt sex. Hans regjeringssjef Olof Palme benektet at så hadde skjedd, med støtte fra Stockholms politisjef Hans Holmér.
«Call Girl» er en problematisk film, med sitt blandingsforhold til virkelighet og fiksjon. Som bekmørk skildring av svenske gubbjævler på toppen av samfunnet gir den bilde av 70-tall og sosialdemokrati egnet til å provosere. Filmens kjerne er imidlertid skildringen av det 14-årige barnehjemsbarnet Iris (Sofia Karemyr) og hennes vei fra raske penger og spenning til en nedbrytende spiral av rus og salg av sin kropp til svenske samfunnstopper.
Karemyrs komplekse, motsetningsfylte portrett av Iris er et av elementene som gjør «Call Girl» severdig, tross filmens svakheter og problematiske sider. Filmens andre store fortrinn er fotograferingen til Hoyte Van Hoytema. En av verdens ledende filmfotografer i øyeblikket gir noe av den samme tidskoloritten og stemningen som han ga Tomas Alfredsons «Tinker, Tailor, Soldier, Spy» (2011) og «La den rette komme inn» (2008).
«Call Girl» er første spillefilm til en av Sveriges mest løfterike filmskapere. Mikael Marcimain har hittil jobbet for tv. Sammen med Van Hoytema og flere av skuespillerne her gjorde han en av de beste svenske tv-seriene noen sinne, «Upp til kamp» (2007) om 60- og 70-tallets Sverige. Her blir han for overtydelig på labben og for spekulativ i koblingen av fakta og dramatisering til at «Call Girl» blir helt vellykket.
Som snuskete konspirasjonsthriller med Pernialla August som flagrende horemamma og Sven Nordin som hallik, er «Call Girl» et fascinerende alternativt tidsbilde fra Folkhemmet på 70-tallet, sett gjennom en prostituert tenåring, med blikk på noen av Sveriges mektigste menn.