På en varm og kul måte blir vi trukket inn i et univers om musene som bor under jorda og bjørnene som bor på overflaten. De er livredde for hverandre og lever fullstendig adskilt uten noen form for forsøk på integrering.

Det hele starter med at gatemusikantbjørnen Ernest er sulten og prøver å spise opp Celestine. I siste sekund klarer Celestine å overbevise Ernest om at det er en dårlig idé. Etterhvert oppstår det situasjoner der Celestine må redde Ernest ut av kjipe kniper, og til slutt må de rømme begge to. De lever sammen i skjul og blir bestevenner, noe som blir sett på som svært upassende av både bjørner og mus. Her kommer fremmedfrykt, fordommer og uvitenhet til uttrykk, uten at det blir påtrengende moraliserende, bare morsomt og tankevekkende. Det blir unektelig komisk når digre bjørner skvetter himmelhøyt over at det har kommet en bitteliten mus inn i huset. De aner ikke hva de egentlig er redde for, bare at den lille musa mest sannsynlig må være fryktelig farlig.

Ernest og Celestine er en fransk tegnefilm som er basert på bøkene av belgiske Gabrielle Vincent. Bøkene kom ut i Norge på 1980-tallet som «Bjarne og Stine».

Filmen har et dempet og forsiktig uttrykk, her finnes ingen bruk av røffe virkemidler. Tegningene har ingen krasse farger, alt er forholdsvis enkelt i duse pasteller. Filmen er dubbet til norsk og karakterene har en rekke ulike dialekter. Det er både kledelig og morsomt og bidrar til å gi karakterene personlighet og særpreg i enda større grad enn om alle hadde vært fra Østlandet.

Ernest og Celestine er en film for de aller yngste barna, men voksne vil også ha glede av filmen som har en mildt antydende brodd gjennom hele historien. Det ligger mye humor her, lun og varm, men også et tydelig budskap om at uvitenhet ofte er skyld i både skråsikkerhet og uforstand.