Det er bare å merke seg duoen Jim Rash og Nat Faxton. De regidebuterer med et sommerlig tenåringer-vs-voksne-drama av solid, velspilt merke. De spiller selv artige biroller, i en film hvor skuespillere, stemning og situasjoner er bedre enn helheten. Summen er likevel løfterik, severdig film fra fyrer vi garantert får se og høre mer fra.
Rash og Faxton fikk sammen med Alexander Payne Oscar som manusforfattere for førstnevntes «The Descendants» (2011). «The Way, Way Back» er langt fra original, men enhver tid trenger sine varianter av historier om dysfunksjonelle familier på ferie, om 14-åringer som prøver å finne sin plass i verden, om familieforviklinger som følge av at en av foreldrene har fått ny kjæreste.
Den filmatiske kloa vises best i fortettet åpnings- og sluttscene med familie på biltur til og fra ferie, med ladet dialog mellom den voksne og den unge mannen i bilen. Imellom er episoder fra en sommerferie, til cheesy musikk, med romantikk, vennskap og små og større familiekriser. Filmen prøver på litt for mye, men skuespillere og tone bærer til tross for enkelte brister.
Komiker Steve Carell viser i rollen som beklemmende stefar at han kler såkalt seriøse roller også. Dette er en av hans bedre roller og filmer i det feltet siden «Little Miss Sunshine» (2006). Toni Colette og Allison Janney er minst like gode som samboer og nabo i en bittersøt historie hvor de voksne ferierer i rus og dus, mens ungdommene prøver å finne seg selv.
Sam Rockwell herjer godt med den forslitte rollen som den rare, fantastiske voksne som ser den unge outsideren og gir ham tiltrengt løft. Liam James gir godt liv til usikker tenåring. Et falmet badeland er artig arena for tenåringens hemmelige sommerliv. Miljøet og typene der, inkludert duoen bak filmen, er med på å gjøre «The Way, Way Back» friskere enn den låter. Den viser at ei vannsklie fra 80-tallet kan gi vel så god sommerfilm som høyteknologisk konseptaction. Fordi det fortsatt er folkene rundt det kommer an på.
