Olavsfestdagene:

Helt rått!

Gikk du glipp av konserten med Knut Reiersrud og Trondheimsolistene, gikk du glipp av noe eksepsjonelt rått!

Det massive lydbildet som har bygget seg opp er overveldende, ifølge vår anmelder. Foto: OLE MARTIN WOLD

Saken oppdateres.

Bluesgitarist, multimusiker eller geni. Velg ett eller ta dem alle. Det som er sikkert er at Knut Reiersrud er sabla dyktig på det han holder på med! Nå er det klassisk musikk med Schubert og Brahm i spissen som opptar gitaristen, og det foregår ikke i stillihet. I fjor kom plata «Infinite Gratitude», der Knut Reiersrud band tolker Schubert og Brahms slik du aldri før har hørt, med god hjelp fra Trondheimsolistene. Igår kveld fikk vi live-versjonen i en stappfull Vår frue kirke. Og for en opplevelse det ble!

Reiersrud har publikum i sin hule hånd allerede før første tone. Han ønsker oss lykke til med konserten, til latterbrøler fra et tydelig spent publikum. Og så er det hele igang. Det er andre sats fra Franz Schuberts Strykekvintett i C-dur, opus 163 som skal utfordres av Reiersruds klangunivers. Det hele ser passe normalt ut ved første øyekast. En kvintett (fem musikere) fra Trondheimsolistene sitter klare med notene foran seg, men selv om notene viser Schubert, er det gitt rom til bøttevis av fri utfoldelse fra fem band-medlemmene som står ved siden av kvintetten.

Reiersruds band åpner det hele med en rolig intro, før Trondheimsolistene kommer inn og «åpner» satsen - en sats der førstefiolin bærer mye alene. Alex Robson leder an med det kjente tema - et tema som etter hvert både underbygges og utfordres av Reiersrud og co. Midtveis i satsen skifter stykket totalt karakter. Den rolige starten etterfølges av en brutal eksplosjon. Det er rått når du hører denne overgangen med fem strykere, men det er rene eksplosjonen når du legger til to gitarer, orgel, el-bass og trommer på toppen!

Det massive lydbildet som har bygget seg opp er overveldende. Lyden fester seg i alle kriker og kroker. Folk sitter med åpen munn og suger til seg de mektige klangene. Reiersrud kjemper seg frem og pisker Robsons iherdige pizzicato (knipsing på strenger), før det hele tones kraftig ned igjen idet starttema på nytt returnerer og en fantastisk hammondorgel-solo fra David Wallumrød briljerer, før det hele avsluttes

Jublende publikummere har satt seg igjen, og Reiersrud er igang med sin tolkning av Johannes Brahms Strykesekstett nr. 1 i B-dur, opus 18. Også her er det andre sats som skal formidles med Reiersruds signatur. Gitaristens improvisasjoner innledningsvis er bare til å nyte, og bandmedlemmene gir klangbildet en både utfordrende og vakker tyngde. Deretter er det bratsjist Andreas Rensvik sin tur til å åpne tema før det sendes videre til fiolin. Det lyser av konsentrasjon fra de elleve musikerne, og det hele bygger seg gradvis opp før det virkelig smeller. Det er til å få gåsehud av. For et mektig klangbilde! Tonene fra bluesgitaristen og hans band i skjønn forening med strykere som kliner til så mye at buehårene ryker en etter en. Og selv om Reiersrud og co på mange måter forgriper seg på to av historiens største komponister, er det aldri vanskelig å høre hvilket stykke som spilles. Trondheimsolistene holder på sitt, mens Reiersrud band utfordrer. Ganske enkelt helt genialt!

Knut Reiersrud kjører på med sine tanker og reflekjsoner rundt Schubert og Brahms, og han tørr å trøkke til. Her er ingenting halvgjort og det er nettopp dette som gjør Reiersrud til et lite geni; han kjører løpet helt ut og tar gitarspill til nye høyder. Takk for det.

Schubert og Brahms er historie, men kveldens ekstranummer var muligens en liten smakebit av hans neste prosjekt. Uten strykere, fikk vi servert toner fra Edvard Grieg- også dette med Reiersruds tydelige avtrykk. Så er det bare å glede seg til han begynner å gå løs på Beethoven og Sjostakovitsj!

Anmeldt av YNGVIL BJELLAANES

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?