Det er spesielt å se Gandolfini i birolle som faren som med stigende frustrasjon ser sønnen satse på rock og protestere mot Vietnam-krig og rasisme i USA på 60-tallet. «Not fade away» er en liten, tradisjonell oppvekstskildring fra 60-tallet i amerikansk småby. Noe av det den mangler i originalitet vinner den på glødende kjærlighet til rock 'n' roll.
Med Steve van Zandt som musikkprodusent syder lydsporet av bra 60-tallslyd, fra Stones, Kinks og Beatles til Bo Diddley og Leadbelly. Skuespillerne er også solide. Det håpefulle bandet historien er bygget rundt fungerer bra, både i lyd og bilde. Jon Magaro ser ut som en ung Dylan i hovedrollen som trommisen som lar seg fange av 60-tallets ungdoms- og protestkultur til foreldrenes irritasjon.
Filmen er bedre i enkeltscener og lyd enn i helhet. Gandolfini viser storhet i en scene med sønnen på restaurant mot slutten. John Hustons barnebarn Jack kler rollen som gitaristen som blir sur når han mister jobben som vokalist. Som regissør lever ikke David Chase helt opp til forventningen «Sopranos» og «Treme» ga grunn til. Som småpen, musikalsk oppvekstskildring rundt rockens rolle på 60-tallet, funker «Not Fade Away» ganske bra.
