Vi er i en rufsete bakgård på Bakklandet i 2013, men strengt tatt i antikkens Athen i gresk gudeverden og i England for døyt 400 år siden. Vi opplever bryllup, amatørteater, kjærlighet, sjalusi, utroskap, trylleri og utspekulert faenskap.

Shakespeares mest kjente komedie har forlystet publikum siden premieren på tampen av 1500-tallet, og mange kreative grep er gjort for å fornye og variere kjernehistorien. En av de mest vellykkede på våre breddegrader i moderne tid var Rabarateaterets kreative utnyttelse av Ystgaards gjendikting til sparbumål i den semiprofesjonelle oppsetningen blant buskene i en Bakklandsbakgård i fjor sommer.

Den ble så godt mottatt at ekstraforestillinger ikke var nok til å møte publikumsinteressen. Rabarbrateateret bestemte seg for å gjenoppta stykket i år, med bare noen få endringer i besetningen.

Det er en glede å kunne melde at regissør Brandtzæg og hans gjeng har lykkes i å gjenskape spruten, energien og kvaliteten i fjorårets oppsetning.

Også i år møtes publikum av den unike blandingen av upretensiøs innramming, høye ambisjoner og kvalitet i alle ledd. Du må regne med å sitte litt knøbelt, men blir belønnet med strålende spill, mye latter - og gode kaker i pausen.

De tre viktigste aktørene er de samme som i fjor. Alvekongen Oberon (Hovland Pedersen) er like ubehjelpelig dårlig til å skjule sin høydeskrekk og til å fremstå med ønsket autoritet, hans kompanjong Puk (Ståle Tørring) er like overlegen slu og akrobatisk, mens teatertruppens Rennbom (Gunnar Eiriksson) er like klønete morsom, enten han er sitt vanlige selvgode jeg eller tryllet om til esel.

Det er ikke én, men mange intriger i «En medtsåmmårnattsdrøm», i sommerens oppsetning blir alle andre forviklinger som krydder å regne for det kompliserte kjærlighetsforholdet mellom de fire ungdommene Hermia, Lysander, Helena og Demetrius. Ny skuespiller i denne firkantintrigen er Kingsford Siayor - han gjør ikke akkurat oppsetningen dårligere.

Overspill er en del av suksessformularet til denne oppsetningen, men selv bevisst overspill kan overspilles. Spesielt enkelte scener blant alvene oppleves mer anstrengt enn morsomme. Men noe vesentlig innvending er ikke dette. Det er musikalitet og naturlig rytme i nær samfulle 2 timer og 45 minutter stykket varer, ikke minst sørger den sprudlende og musikalske gjendiktingen for det.

Så kunne en kanskje vente at gjendiktingen til sparbumål og den gode utnyttelsen av de fysiske omgivelsene også ville gitt innholdsreferanser til de nære omgivelser og vår egen tid.

Men den eneste metareferansen i stykket var at Utawards-plaketten for beste teateroppsetning i 2012 dukket opp som en av de rare rekvisittene hos amatørteatergruppen Ludvig Lafts tømmer og teater når de starter innøvingen av årets «teaterstykke i teaterstykket»: «Den mest sørgelige komedie om Pyramus og Thisbes tragiske død og endeligt».

Ellers får bylyder, festbråk fra nabohagene og vekslende trøndervær seile sin egen sjø - vi befinner oss i et tidløst Athen der alver, djevler, hertuger, amatørskuespillere og unge elskere lever ut sine hangups og lengsler. Der vil mange like å være i oppsetningene fremover.