En ungdomsfilm om tenåringer i ei bygd i Rogaland som bestemmer seg for å sette opp Jon Fosses «Draum om hausten» i stedet for å spille revy, kan trenge en tittel som «Kyss meg for faen i helvete». Heldigvis lever filmen godt opp til tittelen. Som ungdomsfilm om fotball, teater, forelskelse og sånn, fortjener den ros for original ramme.

At dramaet ikke holder helt inn og tar noen lettvinte snarveier, veies langt på vei opp av tone, snert og spill. Regissør og manusforfatter Stian Kristiansen viser like godt lag med unge skuespillere som i spillefilmdebuten «Mannen som elsket Yngve» (2008). Det er mer krevende å få severdig film av dette materialet, uten en velkjent roman, god gammel norsk rock og handlingstett oppvekstdrama å spille på.

I stedet er det Jon Fosses dramatikk som utløser et skred av følelser blant såvel teaterungdom som fotballspillende råner. Eili Harboe spiller 17-åringen som drømmer om å bli skuespiller og får med seg teaterlaget på å legge lista litt høyere enn vanlig i satsing på Jon Fosse, med en forfylla skuespillerlegende, spilt av Kristoffer Joner, som regissør.

Som «Få meg på for faen» er «Kyss meg for faen i helvete» en film om jenter fra en liten plass, utålmodig på å skaffe seg erfaringer. Selv om rammen kan virke vel så original, er dette en mer tradisjonell ungdomsfilm om forelskelse, kunst og motsetningsfylt tiltrekkelse. Eili Harboe er et funn i hovedrollen som Tale, med en tilstedeværelse og evne til å spille ut undertrykte følelser som alene gjør filmen severdig.

Øyvind Larsen Runestad funker bra som fotballgutt tvunget til teater, mens Kristoffer Joner spiller fint opp mot dem begge, og tilfører filmen flere dimensjoner enn kunstnerklisjéene det kan se ut som om han leverer. Det er ganske bra gjort å få et relativt usannsynlig opplegg til å fungere såpass bra på lerretet. Den gryende tilnærmingen mellom de unge i ly av Jon Fosse, er bedre formidlet enn tilspissingen mot klimaks.

I filmens andre del gjør regissør Kristiansen det for enkelt for seg selv om filmen ved å la musikk og et par musikkvideolignende sekvenser prøve å formidle noe av de sterke følelsene filmen ellers bare delvis får fram. Det er krevende å gjøre Jon Fosse mer sexy enn Ibsen, i hvert fall til ungdomsfilm. «Kyss meg for faen i helvete» lykkes mye bedre når den føler seg fram enn når den slår på stortromma. Spill, miljøskildring og ramme gjør at den likevel vinner en god del på sjarmen.