Tom Schillings spill i hovedrollen som ung mann som dropper ut av universitetet og lar live flyte rundt seg i hjembyen Berlin, gir «Oh Boys» mye av dens stil og sjarm. Jan Ole Gersters regidebut er både solid og lovende, om ikke akkurat original. En sorgmunter skildring i svart-hvitt om en ung mann i byen og noen av menneskene han møter og prøver og unngå.
«Oh Boy» er en typisk debutfilm, om rastløs ungdom som sliter med å leve opp til såvel egne som andres forventninger. Som en mindre ambisiøs, men mer vellykket variant av Iram Haqs premiereaktuelle «Jeg er din» flyter filmen av gårde. Som hovedpersonen der sliter unge Niko med press fra foreldrene og nederlag på karrierestien.
I motsetning til Haqs film, eller Joacim Triers «Oslo 31. august» gir hovedpersonen her små tegn til å være i eksistensiell krise. Han flyter mer rundt. Det som gir filmen mye av dens særpreg, er den sorgmuntre måten han flyter rundt på, samt ikke minst, at han gjør det i Berlin. Litt som bruken av Oslo i Triers film, trer Berlin fram som en viktig del av stemning, miljø og helhet.
Episodisk, slentrende, med fint blikk for typer, miljø og bybilder er «Oh Boy» løfterik, stemningsmalende debut, fra en filmskaper som forhåpentligvis har enda mer enn Berlin og handlingslammet ung mann å komme med etter hvert.