Ingen band og ingen artister i rockhistorien har utgitt album som er så gjennomført glimrende at det er grunn til å framføre samtlige låter på konsert.
Verken The Beatles, Led Zeppelin, Bob Dylan eller Neil Young, for å nevne noen, har klart det, selv om de var like i nærheten ved et par anledninger.
Tross alle sine kvaliteter har heller ikke Motorpsycho gjort det. Derfor ble ikke avslutningskonserten deres under Pstereo gjennomført genial. Det er ikke en god ide, av grunner nevnt ovenfor, å spille et helt album uten å hoppe over de svakeste låtene.
Likevel fungerte Motorpsychos gjennomgang av «Blissard»-albumet fra 1996 som bare rakkeren. Etter en introduksjonslåt med lydproblemer, klang albumets åpningsnummer «Sinful, Wind-borne» sterkt og klart.
Etter «Drug Thing», som var masete for 17 år siden og like masete på Marinen, tok bandet en avstikker før første høydepunkt åpenbarte seg etter cirka 23 minutter. «Greener», med Snah på vakker vokal, er en av flere klassikere på «Blissard» og ble strålende framført.
Deretter ble det i mine ører nokså ujevnt en stund. Men både «The Nerve Tattoo» og «S.T.G.» er Motorpsyho-klassikere som satt som skudd på Marinen.
Gitarist Reine Fiske fra det svenske bandet Dungen var hyret inn som bandets fjerde medlem og fylte ut lydbildet med fine detaljer, også på tangenter. Matt Burt, som resiterte beatpoesiinspirert lyrikk på «Blissard», var også tilbake og ga assosiasjoner til Allen Ginsberg.
Etter innledende ujevnheter ble den siste halvtimen nærmest magisk. Inviterte fiolinister ga bandet flere nyanser enn før, og Bent, Snah og Kenneth gikk nok en gang inn i en ny dimensjon.
Motorpsycho har en unik evne til å kombinere popmusikk, støy og symfoniske kvaliteter og sørget for en sterk avslutning på årets Pstereo. Selv om konserten hadde lange sekvenser som grep meg sterkt, ser jeg fram til å høre dem spille uten den tvangstrøya det er å spille et helt album fra begynnelse til slutt.