2000s «Pitch Black» ga gjennombrudd for såvel regissør David Twohy for effektiv, stilsikker og ganske imponerende lavbudsjetts sci-fi som for Vin Diesel i rollen som Riddick. En solsvidd hevn-sci-fi med mer kropp og landskap enn prat. 2004s skuffende oppfølger «The Chronihles Of Riddick» hadde fire ganger så stort budsjett, men var knapt halvparten så bra.
Siden har dataspill og den første filmens ry ryddet grunn for tredje kapittel, ni år etter. Som den første ser denne vekselvis imponerende og litt billig ut, med en evne til å få ganske mye gørr og filmatisk trøkk ut av klisjeer og relativt begrensede virkemidler. I speisa blanding av mytologi og sci-fi må vår mann slåss med både dyriske uhyrer og dusørjegere det vil være en mild overdrivelse å kalle menneskelige.
Kate Sackhoff som hardtslående, lesbisk kvinnelig dusørjeger kalt Dahl, med replikker som «I don't fuck men» gir effektiv motsats til mer primitive, maskuline badguys med et kvinnesyn som forhåpentligvis ikke er repesentativt for framtiden. Filmens styrke er spill på action, landskap, stemning og stil. Mens deler av effektbruken avslører at dette ikke er milliardfilm, framstår den steinete, værharde planeten kampene utspiller seg på som en gigantisk variant av Fjellværøya i dagslys.
Om kvelden, i mørket og regnet som filmen utnytter godt, er stedet et helvete av svikefulle menn og enda mer dyriske skapninger. Filmen er best når regissør/manusforfatter Twohy og skuespillerne ikke bruker ord. Forsøk på å stable et far/sønn-drama inn i handlingen eller å gjøre Vin Diesels rap av en røst til fortellerstemme lykkes dårlig.
Kameras fetisjering av Diesel og Dahl, først hver for seg, så sammen i over-the-top-finale, innrammmer en C-film som funker overraskende bra i lange partier. Filmen er bedre gjort enn spilt, men lykkes godt på vei med spenning og stemning, samt et par spektakulære kampscener som garantert vil skape liv i salen til død på lerretet.
