Filmhistorien er ikke full av severdige, interessante trilogier. Det spørs om ikke Richard Linklaters tre filmer om et par i 20- 30- og nå 40-åra, er av de mest vellykkede. Tredje film balanserer godt mellom idyll, tosomhet og krangel, i serien som startet så romantisk med «Before Sunrise» i 1995 med ung amerikaner og fransk kvinne i Wien og fortsatte med «Before Sunset» i 2004 med samme par i Paris.
Man trenger ikke å ha sett forløperne først for å ha utbytte av «Før midnattt» selv om det unektelig gir filmen en egen dimensjon. Her er Delphy og Hawke som par tidlig i 40-åra på gresk ferie med mine og dine barn. Han er forfatter, hun klar for ny jobb i Paris. Ved filmens start skysser de hans sønn fra forrige ekteskap til flyplass, på vei tilbake til mora i USA.
Ferievennene har tilbudt seg å passe deres små tvillinger, slik av vårt par får en voksenkveld, alene på luksushotell. Som de første filmene utspiller den seg i løpet av kort tid, over et knapt døgn. Til å være en amerikansk film er den i uvant grad drevet fram av dialog, i lange scener som setter store krav til skuespillere og manus.
Ethan Hawke og Julie Delpy har bidratt til manus, som er det mørkeste i serien, men likevel spekket med humor, brodd og gode observasjoner. Regissør Linkleater klarer å fange de små stikkene og nyansene i dramaet mellom de to. Filmen har tre lange scener som er filmfortelling og skuespilleri på et nivå få amerikanske filmer har matchet i år.
I bil i starten, på vandring gjennom byen midtveis og i heftig diskusjon i siste del, går manus, spill, regi og foto opp i en høyere enhet, med en kresenhet i uttrykk og virkemidler som gjør prestasjonene enda større enn de ser ut i sin tilforlatelige realisme. Kledelig musikk av Graham Reynolds rammmer kammerspillet fint inn.
Filmen har en beskere tone enn de første. Det er mulig å bli irritert over at et borgerlig, kultivert drama med ekko av Bergmann og Allen har overtatt den friske 90-tallsromansen. Det gnistrer imidlertid når 40-årskrise og samlivdrama skrus til mens voksen kvalitetstid skal utnyttes for det den er verdt.
I europeisk film er det ikke helt uvanlig å følge mennesker over tid på denne måten, som i Stefan Jarls dokumentarer eller Anja Breiens «Hustruer»-trilogi. Linklaters serie har lite til felles med den amerikanske oppfølgerindustrien. «Før midnatt» er et unikt generasjonsportrett, vel verdt en kinotur. Enten man var ung og lovende på 90-tallet med behov for barnevakt i dag, eller vil se intens etterdønnig av en god romantisk komedie – 18 år etterpå.
