Men først og fremst handler den ferske «Æ må jo spæll?» som lanseres 17. september om trondhjemmerens fantastiske og lange karriere som toppfiolinist.
- I norsk sammenheng har Arve Tellefsen hatt en unik karriere. Offisielt har han aldri vært utpekt som topp fem i verden, men til gjengjeld har han spilt på et høyt nivå i 50 år. Dette gjør ham større enn mange andre, sier forfatter Ole-Einar Andersen som har skrevet boken.
Blodig dyne
Gjennom et år har den tidligere journalisten i Adresseavisen, hvor han i mange år skrev om klassisk musikk, møtt Tellefsen jevnlig. I tillegg har han gravd i avisarkiver og snakket med en rekke personer innen norsk musikkliv.
- Arve og jeg har hatt mange samtaler hvor vi har boret dypt, og han ble stadig mer åpen etter hvert som vi ble bedre kjent. Han byr på seg selv, og jeg synes han har vært både modig og tøff i boken, sier Andersen.
Blant annet forteller Tellefsen åpent om dramatikken i fjor hvor han ble hasteinnlagt på St. Olavs Hospital. Han var i Trondheim i forbindelse med vennen Per Ottesens 80-årsdag på en fredag og lørdag skulle han spille konsert i Trøndelag Teater. Men da han våknet i hotellsenga lørdag morgen skjønte han at noe var galt. Han trodde at han hadde tisset seg ut, men oppdaget at det våte var blod. Han ble skremt og hev seg i en drosje til St. Olavs Hospital hvor han ble innlagt. Det viste seg at det var ettervirkninger av en kikkerundersøkelse av urinveiene og ikke så dramatisk som det først så ut som.
Målet med å fortelle åpent om episoden, er å rive ned noen tabuer om prostatakreft: «Det er fortsatt tabu å snakke om slikt, menn i mellom. Kvinner er visst litt annerledes sånn. De sjekker både bryster og underliv, og snakker høyt om det», forteller Tellefsen i boken.
Tøft mediekjør
Et annet kapittel med tittelen «Mafiaoppgjøret» tar for seg det som er blitt omtalt som «jødemafiasaken». I forbindelse med et intervju i kulturtidsskriftet Arena i 1979 hadde Tellefsen ulykksalig brukt begrepet «mafia» om de toneangivende kretser som styrte musikkmiljøet i London, og at denne «mafiaen» vesentlig besto av jøder.
Mange dyktige, unge musikere fikk problemer med å slå igjennom i London fordi jøder hjalp hverandre fram mot verdenstoppen, hevdet Tellefsen i intervjuet.
En i overkant spisset tittel på pressemeldingen som Arena sendte ut før tidsskriftet kom på gata, satte i gang bråk og et vanvittig mediekjør. Tellefsen ble stemplet som jødehater og antisemitt. 34 år etter erkjenner han at oppstyret og karakteristikkene fra den gang har merket ham for livet og at det plager ham fortsatt.
- Større respekt
Et kapittel er også viet det opprivende oppgjøret i forbindelse med Ole Bull-filmen som aldri ble noe av.
- Men generelt er det få skandaler og negativ omtale av Arve Tellefsen. I arbeidet med boken har jeg ikke møtt én som ikke er imponert over ham. Som journalist har jeg fulgt ham i en årrekke, men nå har jeg fått enda større respekt for den fantastiske karrieren og personen som har gjennomført den. Han har vært dønn seriøs samtidig som han har vært folkelig og gjort mye for norsk musikkliv, sier Andersen.
Boken, som er delt opp i tematiske kapitler, gir også innblikk i tapet av søsteren Kari, internasjonal karriere, samfunnsengasjementet, samarbeidet med andre musikere - blant annet Kjell Bækkelund og Knutsen & Ludvigsen - og de mange romanse- og homoryktene som har versert.
Tellefsen giftet seg i moden alder med Kristin og fikk sitt første barn som 64-åring. Livets slutt og alt han ikke får oppleve sammen med sine to døtre Kari Sofie (12) Ingeborg Cecilie (9), er også tanker han deler med leseren.
