TV«Norges tøffeste»NRK3, tirsdager kl. 22.25

I høst skal vi på NRK3 kåre Norges presumptivt tøffeste, i løpet av en serie som umiddelbart framstår som en kombinasjon mellom «71 grader nord», «Robinson», «Fear Factor» og god gammeldags teambuilding – med litt håndholdt «Blair Witch»-mystikk som krydder over de brun- og grønntonede, stilisert skitne bildene av veltrente unge kropper og trøndersk natur.

«Norges tøffeste» er produsert av NRK Tyholt, og dreier seg kort fortalt om at 10 unge, godt trente mennesker i løpet av ei uke må gjennom en rekke fysiske og psykiske utfordringer, der hver konkurranse får en taper som må forlate programmet. Deltakerne er innlosjert på selveste Hegra festning, der de må klare seg med kaldt vann, harde senger og stormkjøkken til all matlaging – og kun én gitar å spille Postgirobygget-låter på.

Koblingen til Hegra festning, der 250 mann og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann forsvarte posisjonen i flere uker våren 1940, tross harde tyske angrep, er et tveegget sverd. Det er for så vidt passende at konseptet foregår et sted der det er utvist eksepsjonelt heltemot og tålt store prøvelser – samtidig står den brutale krigsvirkeligheten i grell kontrast til den iscenesatte tv-leken, en lek som i tillegg tar i bruk flere grep som peker mot krig og krigføring.

Det er også nok av ting som er ment å være skummelt eller tøft, men som mest av alt framkaller knis – for eksempel zombiene(!) og paintball-skytterne som «overfaller» deltakerne midt i nattløpet. Boksetrener Helge Wærøy fungerer som coach/«general», og hans nedpsyking av deltakerne nærmer seg filmklisjeen av en drill sergeant og blir parodisk (hattebruken gjør at han i tillegg minner om den klassiske Bond-skurken Oddjob).

Friskus Ailo Gaup leder det hele trygt men uten den helt store utstrålingen, og «Norges tøffeste» fungerer helt greit etter en etter hvert velprøvd dramaturgisk lest. Det er ikke bedre enn det må være for å engasjere et etter hvert realitykresent tv-publikum, samtidig er kombinasjonen fysisk kraftprestasjon og vill natur noe vi nordmenn er svake for. «Norges tøffeste» snakker ikke til det særnorske, seige sliter-genet i samme grad som «71-grader nord», her er mer kroppsposering og hormoner enn gnagsår og istapper i skjegget. Men deltakerne er flotte og veltrente nok til at vi ønsker å se dem gjøre ting vi ikke kan, og de er helt sikkert barskere enn meg og deg - selv om det aldri er tvil om annet enn at dette er ufarlig lek for crossfit-trent i-landsungdom.

Første episode er imidlertid litt stusselig, konkurransen engasjerer minimalt og lite kjennskap til deltakerne hjelper heller ikke på innlevelsen. Men det drar seg til i andre episode – utfordringene er mer medrivende, mer hendelsesrike og spektakulære, deltakernes personlighet, styrker og svakheter trer klarer fram. Her er det framdrift og dramatikk nok til at jeg blir sittende frivillig. Etter hvert kan vi kanskje også få uventet utvikling når de relativt kummerlige boforholdene begynner å virke på deltakerne.

«Det kan ikke bli verre enn kalde dusjer», klager deltaker Shahab fra Oslo. Ubehaget kaldt vann enn kan framkalle - fra det hinsidige kan major Holtermann og hans tropper konstatere at det er andre ting som går for å være tøft i 2013 enn det var i 1940.

Anmeldelsen er basert på to av totalt seks episoder.

Anmeldt av VEGARD ENLID