Fantasy-litteratur er populært som aldri før. J.R.R. Tolkien er kanskje ansvarlig for å starte den litterære bølgen, men amerikaneren George R.R. Martin er den første som har blitt superkjendis ved å skrive om drager og demoner. Selv vår egen Tone Almhjell ( tidligere Adresseavisen-journalist) følte de magiske dragningene fra Martin og lanserer førstkommende torsdag sin debutroman «The Twistrose Key» i New York City.

George R.R. Martin selv følger ikke den hesblesende skriveprosessen som fantasy -og sci-fi -forfattere gjerne gjør. Nylig uttalte han at han hadde som ambisjon å fullføre bind seks av «A song of Ice and Fire» før TV-serien tok ham igjen ( TV-serien «A Game of Thrones» er nå i sin tredje sesong i gang med første del av bok nummer tre i serien).  Sjette og nest siste del av boksyklusen har fått tittelen «The Winds of Winter» og er i utgangspunktet planlagt utgitt i 2014. Det betyr ikke at boken faktisk kommer neste år. Martin har ved flere anledninger sagt at han akter å bruke den tiden han trenger. Noe som kom klart fram fra de seks årene han brukte på å skrive «A Dance With Dragons» (2011), som kom seks år etter bok nummer fire i serien.

Et spill om troner

«A Game of Thrones» var opprinnelig ment som den første boken i det som Martin planla som trilogien «A Song of Fire and Ice». Et episk fantasy-verk inspirert av blant annet rosekrigen i England (1453-1487), «Ivanhoe» av Sir Walter Scott og Tad Williams «Memory, Sorrow and Thorn»-trilogi. Martin uttalte selv på denne tiden at han utfordret seg selv til å skape en verden som ikke inneholdt den naiviteten og de pompøse karakterskildringene som kjennetegnet sjangeren.

Verdensbyggeren

Dermed begynte George R. R. Martin å bygge sin verden. På samme måte som sci-fi gudfaren Frank Herberts skapte Dune-universet, er Martins fiktive Westeros også en kompleks labyrint av karakterer, bi-figurer, politisk renkespill og narrative lag. Et tredvetalls sider vies i slutten av hver bok til det stadig voksende persongalleriet som befolker Westeros. Et persongalleri som mer enn noe annet kjennetegnes av Martins særegne forkjærlighet for å ta livet av sine hovedpersoner på de mest grusomme måter. Et grep som Martin selv forklarer som en dyd av nødvendighet.

- Vel, det er krig og krig har denne effekten på mennesker. Folk dør. Noe som merkelig nok ikke skjer særlig ofte i fantasy-romaner. Jeg skriver ikke «A Song of Ice and Fire» for nok en gang å fortelle om kampen mellom det gode og det onde. Bøkene handler om kontrasten mellom virkelighet og oppfatning.

Les også: Danser med drager

Les også: Utenfor muren

Les også: «Game of Thrones» bestemmer barnas navn

Martins inspirasjonskilder

En av de som inspirerte Martin til å skrive «A Song of Ice and Fire» var den amerikanske forfatteren Tad Williams og trilogien «Memory, Sorrow, and Thorn» som inkluderer bøkene «The Dragonbone Chair (1988), «Stone of Farewell» (1990) og «To Green Angel Tower» (1993). Trilogien er high fantasy og Williams tok her sitt første skritt mot å bli den verdensbyggeren han er kjent som i dag. «Memory, Sorrow, and Thorn» er mer enn bare litt inspirert av «Ringenes Herre» og framstår sammenlignet med Martins eget bokverk som langt mer klisjé -og formelpreget. Men kommer du deg forbi Williams omstendige oppbygging av karakterer og verden så er «Memory, Sorrow, and Thorn» en av de aller beste fantasy-trilogiene du kan lese.

Bedre er da Tad Williams andre forsøk på å bygge fantasi-verdener. Fireboksverket «Otherland» blander sci-fi, fantasy og cyberpunk i skjønne forening. Morsom, skummel og spennende. Williams reise gjennom både tid, rom og computergenerete verdener er uten sidestykke i fantasy-sjangeren. Anbefales på det sterkeste om du har tiden for deg. «Otherland» -bøkene er nemlig fire av de aller tykkeste i fantasy-sjangeren der hvert bind inneholder over 1000 sider.

Om derimot Martins beskrivelser av hverdagen i King's Ladning slo an en streng hos deg så er Tad Williams andre forsøk på lage en fantasy-syklus noe for deg. De fire bøkene i «The Shadowmach Saga» er fantasy-by-the-numbers så det holder og byr på en langt mer omstendig verdensbygging enn trilogien «Memory, Sorrow, and Thorn». Det skjer ikke stort i «Shadowmarch» før langt ute i bok nummer to, men da har Williams til gjengjeld bygd sin fantasiverden så detaljert at alle bitene får plass i puslespillet. Anbefales for de som har god tålmodighet og god tid til å lese.

Les også: Fortsatt fantastisk

Les også: Fortapt i fantasihylla

Les også: Vår tids eventyr

Arkeologen Erikson

Nesten like populær, men litterært så langt fra George R.R. Martin som du kan komme i fantasy-sjangeren finner vi kanadiske Steven Erikson. Hans (enorme) bidrag til fantasy-litteraturen bærer navnet «Malazan, Book of the Fallen» og teller per i dag ti bind. I motsetning til Martin så er ikke personbeskrivelser og indre monolog Eriksons sterkeste side. Det som gir Malazon-bøkene sitt særpreg er Eriksons deteljerte og maleriske beskrivelser av hendelser og handlinger. Malazan-bøkene kan best beskrives som Dark Fantasy. Her er det enorme slag, detaljerte fortellinge om hva som skjer på slagmarken, bisarre magikere og en rekke hovedpersoner som på ingen måte framstår som særlig sympatiske. Om Martin er sjangerens svar på Steven Spielberg så er Erikson David Lynch.

Erikson hopper gjerne mellom både karakterer og tidslinjer slik det passer ham. Noe som gjør Malazan-bøkene mer krevende å lese enn Martins verk. På en annen side om du først har fått sansen for Eriksens dystopiske verdensbygging så blir du hektet for alvor. Det største problemet med ti-bindsverket er at første roman i serien, «Gardens of the Moon» er den tyngste og den vanskeligste å trenge gjennom av de ti. Boken er heller ikke nødvendig for å forstå serien i sin helhet, så vår anbefaling er at du starter med bok nummer to, «Deadhouse Gate» og tar det derfra.

Humor og blod

Yngstemann på denne listen er britiske Joe Abercrombie. Han gjorde seg først bemerket med «The Blade Itself» (2006), en bok som skulle vise seg å bli den første i trilogien «The First Law». Abercrombie har ingenting av hverken Martin eller Eriksons litt tunge og klassiske tilnærming til sjangeren. Språket flyter lekende lett og Abecrombie tar seg så mange friheter med sjangerkonvensjonene at resultatet ofte blir hysterisk morsomt. Abercrombie er en mester med dialoger og framstår som et usedvanlig friskt pust i en sjanger som til tider har blitt så baktung at den trues med å velte av sin egen vekt. Om du er nykommer til fantasy-sjangeren så er Abercrombie det perfekte stedet å starte.

Veteranen

Vi kommer ikke unna Robert Jordan på denne listen. Mye har blitt sagt og skrevet om den nå avdøde amerikanske forfatteren, men det 15 bøker store verket i «Wheel of Time» -serien er unektelig det viktigste som har blitt skrevet i sjangeren ved siden av Tolkiens «Ringenes Herre» og Martins «A Song of Ice and Fire». Jordan døde i 2007 før han rakk å gjøre ferdig serien, men Jordans mangeårige samarbeidspartner Brandon Sanderson tok på seg oppdraget med å fullføre serien.

«Wheel of Time» er kanskje det mest imponerende eksemplet på verdensbygging innen sjangeren. Jordan var også en spesialist på detaljer og utbroderte gjerne både sine karakterer og deres handlinger ned til den minst detalj. Denne besettelsen gjorde at serien mistet litt av framdriften etter bok 7, men serien tok seg opp mot slutten og Brandon Sandersons bidrag gjorde at «Wheel of Time» ble avsluttet på en tilfredsstillende måte. Den første boken i serien «The Eye of the World» ble lansert i 1990 og den aller siste «A Memory of Light» kom i januar i år.

«Wheel of Time» regnes som en av de aller største klassikerne i sjangeren.

Øvrige anbefalinger:

Kingkiller Chronicles av Patrick Rothfuss. Serien teller så langt to bøker: «The Name of the Wind» og «Wise Man's Fear».

The Farseer Trilogy av Robin Hobb. Serien inneholder følgende bøker: «Assassin's Apprentice», «Royal Assassin» og «Assassin's Quest».

The Gentlemen Bastards av Scott Lynch. Serien inneholder så langt: «The Lies of Lock Lamora», «Red seas under red skies» og «Republic of thieves».

The Sword of Truth av Terry Goodkind. Det er med et ganske stort forbehold vi anbefaler Goodkinds bøker. Grunnen er at den aller første «Wizard's First Rule» er en av de beste enkeltstående romaner som er skrevet i sjangeren. Oppfølgeren «Stone of Tears» er også god, men de påfølgende ni romanene som utgjør historien om Richard Cypher stuper rimelig bratt ned på kvalitetsskalaen. Goodkind er en svoren tilhenger av Ayn Rands objektivisme, noe som gjør at bøkene hans til tider preges mye av dette.

«The Winds of Winter er sjette og nest siste bind i serien. Forhåpentligvis kommer den allerde til neste år.
Første bind i Tad Williams trilogi «Memory, Sorrow, and Thorn» er en av Martins inspirasjonskilder til «Game of Thrones».
Tad Williams har skrevet en rekke bøker i forskjellige litterære sjangre.
Britiske Joe Abercrombie har i løpet av kort tid etablert seg som en av de mest populære fantasy-forfatterne.
Robert Jordan (1948-2007) regnes ved siden av Tolkien og Martin som den viktigste forfatteren av fantasy-sjangeren.
Terry Goodkinds «Wizard's First Rule» er et «must» for fantasy-elskere.