- Fantes det ingen voksne i arbeiderbevegelsen, fantes det ingen folkeskikk? spør etterlatte foreldre i boken, skriver Aftenposten.

Mandag kommer Åsne Seierstad bok En av oss, en fortelling om Norge. Boken tar for seg Anders Behring Breiviks oppvekst, noen av ofrenes bakgrunn, terroren 22. juli, rettssaken og tiden etterpå både for etterlatte og for den dømte.

Like viktig som gjerningsmannen er historiene til fire av ofrene og deres familier. Vi følger dem i barndom, oppvekst, avreisen til AUF-leiren, mens foreldre og søsken sitter i uvisse på Sundvollen, da de fikk beskjeden om sine barns skader og død og tiden som er gått etterpå.

- Jeg valgte tre venner, Gunnar, Simon og Viljar, bare én av dem kom hjem og jeg valgte de to søstrene Bano og Lara, det var noe med de to søstrene som kom hit fra Irak for å bli norske fullt og helt, sier Seierstad.

Orket ikke dra til Utøya

Et kapittel i boken handler om hvordan flere av de etterlatte reagerte på behandlingen de fikk i forbindelse med ettårsmarkeringen på Utøya. Først var ikke de etterlatte invitert. Etter press ga AUF etter. Foreldrene skulle få lov til å komme om morgenen klokken åtte. Men de måtte sørge for å være av øya før AUF-erne kom.

Foreldrene til Utøya-offeret Anders Kristiansen, som Seierstad følger tett i boken, orket ikke å dra til Utøya da de så rammen for dagen, de følte seg ikke velkomne. Et annet foreldrepar fortalte at årsdagen ble den verste de hadde vært gjennom siden deres barn døde.

En mor uttalte:

- Jeg ville lete etter hva som var så viktig for datteren min her. Var det så lite?

"Fantes det ingen voksne i arbeiderbevegelsen? Fantes det ingen folkeskikk? Nei, Arbeiderpartiet sa bare at det var AUF sin øy, og at de måtte få bestemme", skriver Seierstad, som understreker at hun har tatt med denne passasjen fordi noen av de etterlatte ville det.

- AUF er en utrolig sterk organisasjon som ikke har tatt nok hensyn til foreldrene til de medlemmene som er døde. Kanskje kan du si at det ikke er deres rolle. Men jeg er overrasket over at ikke de voksne i arbeiderbevegelsen så det, sier Seierstad, som beklager at hun må trekke frem den gamle kritikken.

- Uten dette ville det være å tilsløre sannheten. Det er en bitterhet mot staten blant de etterlatte. De føler seg glemt og oversett, sier Seierstad som også skriver at de etterlatte følte at AUF presenterte planene for det nye Utøya for tidlig. Flere etterlatte protesterte, men fikk til svar at det var "AUF som skulle avgjøre dette spørsmålet".

Alltid avvist

Like stor del av boken En av oss er beskrivelsene av Anders Behring Breivik og familien. Gjennom en rekke ekspertrapporter, som ikke tidligere er omtalt i pressen, og samtaler med naboer og bekjente får vi et nærgående bilde av terroristen og hans mor Wenche.

- Er du kommet nærmere et svar på hvorfor dette kunne skje?

- Det alle psykiatere er enige om er narsissismen hans. Han vil bli sett, han bli beundret eller beryktet. Hele livet har han følt seg avvist, fra og med farens avvisning til og med det høyreradikale miljøet, som Fjordman, som ikke ville noe med ham å gjøre.

Seierstad understreker at ikke hele svaret ligger i barndommen, samtidig gir den gode muligheter for å forstå.

- Mange av fagfolkene peker på det å ha fast tilknytning til et menneske. Hvis den blir ødelagt i alderen null til to år, går det direkte på muligheten til å vise empati senere i livet. Barnet Anders ble både elsket og hatet av moren. Rapportene skriver om at hun ønsket ham død, og de anbefalte jo også at han ble tatt vekk fra moren.

- Hva var morens problem?

- Fra Anders er to år til han er cirka fire går hun igjennom et psykisk sammenbrudd, som sikkert har med hennes egen barndom å gjøre. Hun sa det selv, at hun ikke evnet å ta seg av barna sine.

Total sensur

Seierstad beskriver i boken hvordan terroristen har det i dag. Hun skriver om en mann som hater sine håndjern, men verst for ham er den totale brev-sensuren han er utsatt for. Den gjør at han ikke kan misjonere sine høyreekstreme ideer fra fengselet.

- Nå skriver han for skapet på cellen, sier Åsne Seierstad.

- Trist at noen ikke følte seg ivaretatt

AUF-leder Eskil Pedersen synes det er trist å høre at noen ikke følte seg godt nok ivaretatt i forkant av ettårsmarkeringen for 22. juli. I Seierstads bok reagerer blant andre moren til en av de drepte på at hun ikke fikk markere dagen sammen med de overlevende.

AUF og Den nasjonale støttegruppen for 22. juli ble enige om at de etterlatte fikk være på Utøya frem til AUFs markering. Deretter måtte de forlate øya i fem timer før de fikk slippe til igjen.

Annerledes i år

- Vi hadde ønske om å gjøre dagen så god som mulig for alle, både overlevende og etterlatte. Derfor hadde vi dialog med støttegruppen om programmet for den dagen. For mange overlevende var det viktig å være sammen noen timer på øya ett år etter, sier Pedersen.

På 22. juli i år valgte AUF å ha sin markering på landsiden slik at Støttegruppen kunne bruke øya hele dagen.

- Det gjorde vi fordi vi ønsket å legge til rette for at etterlatte og andre berørte kunne bruke øya slik de ville. Det var gjort i samråd med støttegruppen og det virket som alle var fornøyd med den løsningen, sier AUF-lederen.

– Mange har bidratt

- Vi har forsøkt å forsikre oss om at de som mistet et barn fikk støtte og oppfølging, og samtidig ta vare på de som overlevde, sier Aps partisekretær Raymond Johansen.

- Flere etterlatte mener at de «voksne» i arbeiderbevegelsen burde ha grepet inn og sørget for at ingen følte seg utestengt fra markeringen. Burde dere ha gjort mer?

- Mange i Arbeiderpartiet, AUF, støttegruppen, det offentlige støtteapparatet i kommunene og enkeltpersoner har bidratt på ulikt vis. At noen ikke har følt seg godt nok ivaretatt, er veldig trist.