To av årets beste filmer på norsk kino er begge franske, med sexscener som går lengre enn slike vanligvis gjør i spillefilm. Om man ut fra «Blå er den varmeste fargen», om en kvinne som har sex med en kvinne, og Alain Guiraudies «Fremmed ved sjøen», om menn som har sex med menn, prøver å trekke noen slutninger om kvinnelig og mannlig seksualitet, vil svarene bli ganske mørke for mennenes del.

«Fremmed ved sjøen» fortoner seg som en nesten usannsynlig blanding av miljøstudie fra homofilt sjekkemiljø, psykologisk seriemorderkrim og et underfundig blikk på syndere i sommersol. Det mest usannsynlige er hvor bra Alain Guiraudie får kombinasjonen til å fungere. Først og fremst på grunn av et konsentrert fortellergrep og et filmatisk blikk som gir assosiasjoner til morbide mestere i besk, leken filmatisk kobling av sex og død, som Hitchcock og Chabrol.

Innramming og oppbygning av historien er adskillig mer raffinert enn sjekketriksene til mennene vi møter på stranda og i busker og kratt rundt, på jakt etter dagens tilfredsstillelse. Pierre Deladonchamps spiller en sympatisk, nysgjerrig ung mann som trekkes mot stranda for både bading og tilfeldig sex. Han dras mot den røffe strandløven Michel (Christophe Paou), selv om han får grunn til å tro at han sannsynligvis har tatt livet av sin siste sexpartner.

Handlingen utspiller seg gjennom noen sommerdager ved stranda. Filmen spiller skarpt og godt på gjentagelser i etablering av sitt spesielle univers. Fra parkeringsplassen, via stranda til ut i sjøen og opp i skogen møter vi menn på jakt. Det kjølige, kyniske bruk-og-kast-blikket balanseres med humor og varme gjennom en middelaldrende, nyskilt mann som oppsøker stranda for ro og prat.

Filmens mest utfordrende, besnærende grep er koblingen mellom sex og død. Siden «vår mann» på stranda er skildret som en sympatisk, empatisk ung mann, får den mørke siden av filmen ekstra sterkt grep. Mennesker som utfordrer skjebnen er motor i de fleste filmer med krimelement, men formidlingen av hvordan Michel lar seg besnære av en potensielt dødelig rundbrenner, gir en dramatisk cocktail av drift, følelser og fornuft.

«Fremmed ved sjøen» er på flere måter kraftig kost. Det er nok best å være forberedt på det. Om innholdet er drøye saker, er det måten historien fortelles på som gir raffinert fransk filmkunst. Filmingen av stranda, bruken av lyd og de til dels merkelige typene som befolker historien gjør filmen til en av de mørkeste og beste franske sommerfilmene på ganske lenge.

Pierre Deladonchamps (til høyre) og Christophe Paou finner hverandre på en nudistrand for homser i «Fremmed ved sjøen», årets mest originale seriemorderthriller, som fikk regipris under filmfestivalen i Cannes tidligere i år.