Noen må ha tenkt at det må gå an å utnytte suksessen til Hangover-filmene, med utdrikningslag som går over styr, litt lenger opp i alderssegmentene. Å koble opplegget i den første Hangover-filmen med fire velkjente skuespillere i 70-årsalderen, låter som en ganske morsom og potensielt innbringende idé.
De Niro, Freeman, Kline og Douglas spiller fire barndomsvenner som gjenforenes 58 år etter storhetstida. Anledningen er at Douglas skal gifte seg med en drøyt 30 år yngre kvinne. De andre er enten enkemenn, eller, som Kline, gift med en kvinne som sender med ham kondom og Viagra med beskjed om å slå seg løs i Las Vegas.
Filmen starter med selvironisk spark mot aldrende playboys. Gammelt nag mellom typene til DeNiro og Douglas gir filmen en viss oppdrift i starten, men i kombinasjonen småfrekk og moralsk, blir filmen en glossy, ulekker blanding av sta, smarte gamle menn og unge, dumme og lettkledde kvinner som faller for dem. Mary Steenburgen som aldrende nattklubbsanger viser at modne kvinner også kan ha noe å by på, det vil si hun er «bare» 14 år yngre enn Freeman.
Lett og middels materiale får tidvis løft av karene i sentrum, men dette er ikke en film de vil bli husket for. Den er nær ved å stikke litt dypere enn Botox og ansiktsjobber når Douglas mot slutten sier at hjernen hans ikke har oppfattet hvor gammel kroppen hans er. Dessverre har regissør Turtletaub valgt å glatte over rynker og mye av sårheten i gubbetreffet. Når det er sagt, er ikke «Las Vegas» stort dårligere enn «Hangover III». Som en slags «Hangover 13» med Viagra er den en påminnelse om at utdrikningslag på film for utenforstående kan fortone seg omtrent like patetisk som i virkeligheten.
