«Nordisk krim» har de siste åra blitt et internasjonalt fenomen, til voksende bølge. I bokform har Jo Nesbø vært en anfører. På film har de svenske Stieg Larsson-filmatiseringene og norske «Hodejegerne» gjort det bra på verdensmarkedet. Når det gjelder tv-serier er det bare å innrømme at nordisk kvalitetskrim så langt fortrinnsvis har vært svensk og dansk.

Derfor er det grunn til glede seg over «Mammon» som har premiere 1. nyttårsdag. Ikke bare er serien det mest vellykkede fra NRK Drama på svært lenge. Mye av det som tradisjonelt har vært svakheter ved norske tv-serier, som persongalleri og kvalitet på karakterene ved siden av hovedrollene, framstår som det beste ved «Mammon».

At viktige detaljer som musikk (Martin Hontveth), miljøskildring og dramatisk motor ikke virker forslitt eller tar billige snarveier, gjør «Mammon» til moderne tv-krim av solid internasjonalt format. Serien har åpenbart tatt opp i seg og klarer å spille på noe av det som har utviklet tv-serie som fortellerform de siste 20 åra.

Ikke dermed sagt at alt er bra ved «Mammon». Men det kan man jaggu ikke si om andre sesong av «Broen» heller. Denne anmeldelsen er basert på fem av de seks episodene av serien, hvorav den siste av dem er den svakeste. Det kan peke mot et ganske vanlig problem, selv hos ganske gode tv-serier: En tendens til å ende i antiklimaks eller cliffhanger.

«Mammon» starter godt og legger lista høyt, ved å spille på sjangeren som nesten aldri blir bra på norsk, jf. Bjørn Sundquist-sketsjen til Harald Eia i «Åpen Post»: Journalistkrim. Jon Øigarden spiller gravejournalist i Aftenavisen, med et skup på gang om økonomisk kriminalitet som involverer hans egen bror.

Øigarden kler hovedrollen godt. Noe av det beste med serien, er at den ikke hviler det meste på to-tre skikkelser og gjør resten til statister. Her serveres et omfangsrikt persongalleri, med morsomme eller gode biroller, i en historie som ruller ut et stort lerret, i tid og i dramatiske forbindelser. Lena Kristin Ellingsen blir vel mye Lisbeth Salander som dataekspert. Til gjengjeld har en mer original prest enn Terje Strømdahl knapt vært presentert i norsk film.

I stil har «Mammon» ikke det visuelle grepet til «Broen», men spenningsmotoren funker bra. Form og innhold kler hverandre klart bedre enn i for eksempel «Halvbroren». Kanskje fordi det framstår som om forfatteren (Gjermund Stenberg Eriksen) og ikke regissøren (Cecilie Mosli) er serieskaperen. Dessuten fortjener serien ros for å spille på humor, i miljøskildring og replikker. Dennis Storhøi gjør sin beste rolle på film og tv som mektig finansakrobat, mens Terje Ranes viser at slike også kan være både trønderske og morsomme.

Fordi det er langt mer å glede seg over enn å la seg irritere av, fungerer «Mammon» som bred, smart underholdning med mørk bunn. Mediekritikk, konspirasjonsthriller og dunkelt familiedrama blandes godt nok til at siste episode får fallhøyde. De fem første timene av «Mammon« gjør det vel verdt å benke seg fra start, og på mandagene framover.