Sommeren 2009: Bromstad Billionaires åpner Hovefestivalen foran 5000 mennesker. Et år senere får duoen honoraret utdelt i 50-lapper i en Rimi-pose under Sveinung Sundlis Vannspeilet-festival. Så blir det stille.

– Vi var de eneste rapperne fra Trondheim som hadde et publikum sør for Oppdal, sier Shitrich, den ene halvdelen av Bromstad-gangsterne, som ble et kultfenomen med EP-en «Makka te hoinnerpris» og undergrunnshiten «Kakk opp».

– Men vi var ikke voksne nok til å takle buzzen, sier Shitrich. Han og Soinner/Grotesk skilte lag, blant annet på grunn av uenighet om veien videre.

– Da hypen døde ut var det tungt å skulle bygge seg opp igjen, forklarer rapperen om tre år med tilnærmet stillhet.

Ulmende myte

Men Bromstad Billionaires-myten hadde ligget og ulmet. Da Shitrich begynte å røre på seg på sosiale medier og dryppe nye spor her og der sist vinter, ble det tydelig at han var savnet - og ikke bare her i byen. Så toppet det seg i høst med den kontroversielle cupfinalelåta «Bombefly», som droppet kosen og gikk i strupen på Magne Hoseth, Tornekrattet, Molde-ordføreren og det meste annet fra rosenes by. En ny kulthit var et faktum, godt hjulpet av sensasjonsoppslag i mediene.

Et godt grunnlag for knallhard satsing i 2014? You bet. I disse dager kommer «Bølgemaskin EP», i februar slippes singelen «Petter Northug», før soloplata «Makka Nykinen» forhåpentligvis slippes i mars.

– Ep-en er ment som en gave til hiphop-puristene, en hilsen til de som har fulgt meg lenge, sier han. Ep-en er laget sammen med produsent Rudebwoay, for mange kjent som produsent for Sørsia Gerilja.

– En fra sørsia og en fra østsia! Vi var motpoler en gang i tida, og begge har vært inne i en kreativ bølgedal. Men vi fant virkelig tonen her i vinter.

Bølgemaskin-utgivelsen er også ment å være en signalutgivelse for plateselskapet med samme navn, som stilmessig staker ut veien videre for Bølgemaskin som plateselskap.

– Vi skal lage bølger i norsk musikk og være det første skikkelige plateselskapet for hiphop i Trondheim. På sikt noe vi håper å kunne leve av, sier Shitrich og Kai Helvette, sistnevnte blir selskapets husprodusent sammen med Rudebwoay.

Kjærlighet til språket

For nå skal Shitrich utnytte buzzen – en buzz han føler er fortjent.

– Jeg har bygd opp navnet mitt gjennom mange år, jobba knallhardt i hele 2013, brukt mer penger enn jeg har råd til – og jeg er den mest teknisk lekne rapperen i Norge, kanskje med unntak av pionér Bad Spit.

Høyt respekterte Bad Spit var nemlig mentor for Shitrick, Grotesk og flere andre i kollektivet Armageddish Fetish rundt årtusenskiftet.

– Han sørget for at vi hadde fokus på lyrikk, kjærlighet til språket og leken med ord, forteller Shitrich. Samtidig var Armageddish Fetish en gjeng som beskjeftiget seg med horrorcore og voldsironi. Et lukka miljø der det var viktigst å skinne sterkere og ikke minst være grovere enn kompisen.

– Litt som standupkomieres forhold til «The Aristocrats»-vitsen, forklarer rapperen, som også vektlegger at hans nasale stemmebruk er helt bevisst og uttenkt.

–Få rappere bruker stemmen som et instrument, det meste av norsk rap er monoton og mekanisk. Men jeg ser på meg selv også som musiker, stemmen er mitt instrument.

– Jeg er flua på veggen

Ingen kan beskylde Shitrich for å levere tannløs og stueren rap. Som hos Bromstad Billionaires handler det mye om sex og sentralstimulerende dop - sosialrealisme, overdrivelser, ironi og beksvart humor i salig blanding.

– Du kan kalle meg dokumentarist, jeg er flua på veggen. Virkeligheten er stygg og brutal, så da kan tekstene bli det også. Det jeg forteller om er ikke et produkt av min syke fantasi, men ting som foregår her i Trondheim, sier Shitrich, som hevder han har førstehåndsinfo som gjør at han har tyngde og troverdighet i miljøskildringene.

– Skal du skildre et røft, jævlig miljø, må du gjøre det med røffe, jævlige virkemidler - du kan ikke sukre, selv om du kan overdrive for dramatisk effekt, mener han, og forklarer hvordan han ønsker å blande realisme med det teatralske.

– Hadde jeg levd Shitrich-livet som det beskrives i tekstene, hadde jeg ikke vært i stand til å bruke ord på måten jeg gjør - eller vært i stand til å sitte her og prate sammenhengende med deg, for den saks skyld. Men jeg kan gå god for miljøet jeg skildrer, og det gjør det gjenkjennelig enten du kommer fra Trondheim, Bodø eller Oslo.

- Estetiserer det nedrige

Doktorgradsstipendiat Even Igland Diesen ved Høgskolen i Hedmark skriver doktorgrad om raplyrikk, og Shitrich er én av ti rappere hvis tekster danner grunnlaget for doktorgradsarbeidet. Diesen kaller Shitrich «en snedig artist».

– Han vinner mye anerkjennelse på å ha et reindyrka uttrykk og en kompromissløs stil. Han estetiserer det stygge og det nedrige og bygger med det en veldig tydelig identitet som nok helt sikkert også er utilgjengelig for mange, mener Diesen, som merker at Shitrich åpenbart synes det er gøy å provosere, uten at viljen eller evnen til å sjokkere ikke er noe oppsiktsvekkende i seg selv.

– Det mest bemerkelsesverdige ved Shitrich er ofte hvordan alle de stygge tingene blir sagt. Rapperens lek med rimstrukturer, teknikk og flyt er rikholdig og reflekterer de drøye tekstene. Han tør mer enn mange andre rappere. Selv om det kan bli anstrengt både med tanke på tekstene, stemmen og flowen, så gjør det inntrykk fordi han tøyer strikken. Det er vanskelig å være likegyldig til Shitrich, derfor er han noe å se opp for, sier Diesen.

For voksne arbeidere

Et tilbakevendende tema er forholdet til makka (amfetamin), et fokus Shitrich delvis forklarer gjennom at han lager musikk om og for arbeiderklassen.

– Det er definitivt en klassegreie. Jeg lager et motstykke til amerikansk coke-rap, der man kan velte seg i smykker og biler etter én hit. Vi, derimot, bor i Norges makka-hovedstad. Norske arbeidere tar amfetamin og ser lite til luksusen.

Shitrich har mange venner det har skjært seg for, og er glad for at han kom ut av miljøet tidsnok til å kunne fortelle om det på en smart måte i dag.

– Jeg forherliger ikke dop. Men jeg dømmer heller ikke, derimot jeg gir en helt streit og ærlig beskrivelse. Det kan være morsomt, det kan også gå fullstendig galt. Ingen ungdommer har startet med dop på grunn av meg og mine låter, den som tror det, overvurderer min viktighet. Det ble ikke genocide selv om Metallica sang «Kill 'em All» på åttitallet heller, sier han.

– Når det er sagt - dette er ikke musikk for barn. Om jeg hadde hatt en sønn på 13, gått forbi rommet hans og hørt ham spille en av mine låter, hadde jeg gått inn og skrudd av. Ingen under 17 burde høre på musikken min, hehe.

For mye hobby

Selv hevder han å høre lite på hiphop, og mener det beste og tøffeste bandet i Trondheim er rock'n'roll-bandet Blood on Wheels.

– Jeg assosierer meg ikke med hiphop-miljøet. Jeg får min kreative input gjennom å henge med musikere fra andre sjangre, folk som angriper musikk på en helt annen måte, sier Shitrich.

– Det er mange ildsjeler i hiphop-Trondheim, for all del, men få som klarer å bygge fanbase og hype nok til å nå ut utafor byen. Problemet med både trøndersk og norsk hiphop at det er en hobbygreie og dermed for useriøst. Vi var leie av mentaliteten der ingen tør å ta steget opp. Jeg begynte ikke å bruke twitter før i fjor vinter, og instagram i juli. Så jeg har vært seint ute, men likevel i stand til å skape en hype på få måneder gjennom å bruke sosiale medier. Det har nok skapt en del murring, tror han.

Nytt Stargate?

I mars kommer «Makka Nykinen»-albumet, og Shitrich beskriver den musikalske uttrykket som helt annereledes enn EP-en. Produsert av de purunge moldenserne i Kvamkollektivet består plata av moderne, beinharde trap-produksjoner.

– Jeg oppdaget dem i 2012, og de har utviklet seg i en syk fart til å bli det mest lekne og revolusjonerende Norge har. Jeg tror faktisk de har potensiale til bli et nytt Stargate, sier Shitrich.

Han har lekt med dubstep og grime, lager trap med Kvamskollektivet og mer tradisjonell boom bap med Rudebwoay og Kaihelvete - Shitrich nekter å settes i bås.

– Om du slutter å leke mister du kreativeteten. 2014 blir et år med mye lek. Det blir året trøndersk hiphop blir akseptert i Oslo, slår han fast.

De kommende månedene går Shitrich og kumpanene går all in. Det er ikke ofte man får to sjanser i denne bransjen, attpåtil med fire års mellomrom.

– Jeg får uansett ikke en tredje, mener Shitrich, som lokker publikum til konserten under Trondheim Calling i månedsskiftet.

– Det blir den mest toillate hiphop-konserten i Trondheim noensinne!