En engelskmann med tung bakgrunn fra kunstfeltet, som først de siste åra har begynt å lage film, har laget vår tids største og beste film fra og om slaveriet i USA. Det gjør «12 Years A Slave» dobbelt bemerkelsesverdig. 9 Oscar-nominasjoner er gledelig og helt fortjent. Kanskje kan filmen bidra til at tabuet slaveriet har vært i Hollywood, for alvor er brutt.

Quentin Tarantinos «Django Unchained» fra i fjor er en av de få westernfilmene som har tematisert slaveri, i et land hvor filmer fra 1800-tallet utgjør sentrale deler av den kulturelle kanon. Visst gjorde Steven Spielberg «Amistad» i 1997, og vi som er født på 60-tallet husker tv-serien «Røtter» som ble sendt på NRK i 1978.

Likevel er det et filmatisk trøkk over måten «12 Years A Slave» fortelles på, og noe ved selve historien, som gir banebrytende film.Den er dessuten særdeles godt spilt og regissert. Selv musikken til Hans Zimmer, kresent og godt brukt, har noe definitivt ved seg. Historien er basert på memoarene til Solomon Northup, som ble kidnappet i Washington i 1841 og solgt som slave i Louisiana.

Det smått geniale ved filmen, er effekten av å skildre hovedpersonen først som fri, respektert mann og familiefar. At vi over natten møter samme mann, i samme land, solgt som slave, til misbruk/mishandling etter eierens forgodtbeffinende, gir en grotesk, slående illustrasjon av menneskesynet og mentaliteten slaveriet forutsatte: At noen mennesker er mindre verdt enn andre, samt at eiendomsrett trumfer det meste og også kan innbefatte mennesker.

I sine to foregående, bemerkelsesverdige filmer, «Hunger» (2009) om sultestreikende IRA-fanger og «Shame» (2011) om en sexavhengig mann har Steve McQueen vist seg som en nesten fysisk filmskaper i kroppslig skildring av mennesker i ekstreme situasjoner. Han gjør noe av det samme her, i bredere format, til bredere film, med en lysende Chiwetel Ejiofor i hovedrollen. Så lavmælt intens at det vil være en forbigåelse om han ikke får Oscar.

Er så «12 Years A Slave» drøyt to timer med pisking av dårlig samvittighet over en av de største skamplettene i vestlig kulturhistorie? Filmen er heldigvis mye mer enn det. En vond, men også spennende og god historie, som får sagt noe om dehumanisering av mennesker, ut fra tanken om at noen er mindre verdt, annerledes. At en slik historie fortelles innenfra, fra et offer, som i utgangspunktet var en fri, respektert mann, gjør Solomons reise fra Washington til Louisiana som en ferd til en annen planet.

Fantastisk rollebesetning, ned til de minste rollene, gjør «12 years A Slave» ekstra kraftfull. McQueens faste skuespiller Michael Fassbender er ondt god som slaveeier Epps. Sarah Paulson er ikke stort dårligere, omtrent like fæl, som hans kone. Så kan man spørre hva historien til Solomon Northup kan fortelle oss 175 år etterpå? Kanskje noe om at å dehumanisere mennesker skaper sår som aldri gror. Det virker dessverre ikke uaktuelt.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG