Det er en sterk prestasjon av Hans Petter Moland å være i hovedkonkurransen i Berlin med film for tredje gang. Det er en naturlig linje fra 2010s «En ganske snill mann» til «Kraftidioten». Stellan Skarsgård gir begge filmene et stort løft i hovedrollen. Danske Kim Fupz Aakeson har skrevet manus til begge. Han fortjener sin del av æren for noe av det som funker i «Kraftidioten», og skyld for noen av filmens mindre tiltalende trekk.
Rammen er spektakulær og god, med en sindig brøytebilsjåfør i ei ofte nedsnødd bygd som roter seg bort i et forviklingsdrama med dop, hevn og brå død. Den engelske tittelen «In Order Of Disapperance» er langt bedre enn den norske, og utnyttes morsomt grafisk i illustrasjon av mannefallet underveis i handlingen.
Det beste med «Kraftidioten» er bruken av landskap, digresjoner og satirisk blikk på Norge som kaldt velstandsparadis i en verden hvor mange andre land sliter. I en av de beste scenene forklarer en av de norske gangsterne, spilt av Jon Øigaarden sammenhengen mellom velferdssamfunn og vær. God velferd, forutsetter dårlig vær, forklarer han. Land som har bra vær har lite velferd.
Som en slags norsk miks av «Fargo» og «Dirty Harry» tilsatt litt tarantinosk gladvold legger filmen brutalt og underholdende i vei. Skarsgård er herlig som brøytebilsjåfør, men filmen taper etter hvert på at han er den eneste personen det er verdt å bry seg om. En rekke dyktige skuespillere tar seg godt ut som gangstere, men i lengden blir det vel mye oppspill mot latter av brutal død.
Filmen mangler en type som Frances McDormands Marge i «Fargo», dvs. flere interessante typer å balansere den groteske volden mot. Som i «En ganske snill mann» er ikke Molands film særlig god på eller snill mot de få kvinnerollene som er med. Filmens største svakhet er at den etter hvert blir noe overtydelig og lang, med oppblåst bruk av sakte kino og musikalsk stortromme.
«Kraftidioten» er best når volden er overrumplende og brøytebilsjåførens manglende verdensvanthet brukes humoristisk. Den er bedre på humor og satirisk blikk på Norge enn på vold. De beste scenene gjør «Kraftidioten» hakket hvassere enn «En ganske snill mann». Den ser imponerende ut. Selv om den er ganske tom inni og burde vært kortere, er det en velgjort underholdningsfilm, egnet til å underholde mange og irritere noen.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
