Det er ikke tilfeldig at «Sønnen» gis ut noen uker før påske. Selvsagt fordi påske tradisjonelt er høysesong for krim i Norge, men også fordi Jo Nesbøs andre Harry Hole-løse krimroman er full av bibelske referanser - ikke minst om han som en gang skal komme tilbake og dømme levende og døde.

Sønnen, alias Sonny Lofthus, er den ene hovedpersonen i boka. Sonny er en drapsmaskin, men krummer ikke et hår på uskyldige. Han er den rettferdige hevneren, den lovende unggutten som fikk livet på skeiva etter at han fant sin politifar død for egen hånd.

Den andre hovedpersonen er Simon Kefas, politimann, snart klar for pensjonisttilværelsen. Han var nærmeste kollega til Sonnys far og  har en ung kone i ferd med å bli blind om de ikke ganske snart reiser penger til operasjon i USA.

Sonny har sittet i fengsel i hele sitt voksne liv. Han rømmer - og starter sin nøye planlagte og svært voldelige vigilante-virksomhet. Politi og gangstere er etter ham, og det er ikke alltid lett å skille de to miljøene. Øverst på lista til Sonny står «tvillingen» og «muldvarpen» - finansmannen som leder det narkorelaterte kriminelle nettverket og muldvarpen innad i politiet som var konkret skyld i farens død.

Jo Nesbøs første krimroman uten Harry Hole var «Hodejegerne», en lettbeint høk over høk-aktig  historie som sto i kontrast til Hole-bøkene. I «Sønnen» er han i sitt vanlige element, ja det Oslo han skildrer her er enda mørkere og klaustrofobisk enn Harry Holes vante univers.

«Sønnen» er en hardkokt politikrim av klassisk amerikansk merke, iblandet en touch apokalypse, en dash moderne realistisk tv-krim. Inn i denne kyniske svarthvitt-verdenen manøvrer Nesbø også sin personlige, humanistiske, signatur.

Den kommer sterkest til syne i dette evangeliets Maria Magdalena, vakre Martha som kunne lekt seg i uforpliktende som galleribestyrer på vestkanten, men jobber i resepsjonen på hospitset på Ila - krypinnet til hovedstadens mest slitne narkomane. Dette er en mennesketype og et miljø Nesbø har beskrevet i flere Harry Hole-bøker - og som blir en slående kontrast  til hele det øvrige persongalleriet. Politi, finans, fengselsvesen, alle er nødvendige brikker i et gjennomkorrumpert miljø.

Kanskje inspirert av de amerikanske tv-seriene alle har sett på i de siste årene, tar Nesbø seg god tid til å etablere og fordype de enkelte skikkelsene som befolker bokas drøyt 500 sider. Det innebærer at det tar i overkant lang tid før plottet og personene angår oss. Jo Nesbø pleier hekte leseren fra første side, men ikke denne gangen. De første par hundre sidene er det vel mange personer, vel mange intriger å holde styr på.

Men han fester sitt vante jerngrep etter hvert. Han har stålkontroll på alle elementer og loser oss trygt og velberget gjennom et utall spektakulære actionscener, såre enkeltøyeblikk og fiffige verbale konfrontasjoner, og drysser også ut et passe antall kløktig uttenkte villspor. Ingen på våre  breddegrader kan gamet som Nesbø. Ingen er i nærheten av krimhåndverk med så internasjonalt snitt.

Det er fint at han ikke stivner fullstendig i kjent og trygt landskap, at han utfordrer sitt eget suksess- formular.  Men han lesser litt for grundig på her, med effekter fra påske-evangeliet, med Sonnys blod som drypper fra strategisk plasserte sår og med flere sentrale scener inne i kirkerommet. Den grunnleggende tematikken og den øvrige handlingen er ikke konsekvent nok til å legitimere disse referansene.