Man trenger ikke være fra Hollywood for å se Bibelens historie om Noah som verdens første og kanskje største katastrofefilmmanus. Som filmskaper har Darren Aronofsky stort sett jobbet i kontrast til Hollywoods storfilm-modus, i dansefilmen «Black Swan» (2010), brytefilmen «The Wrestler» (2008) og dopdramaet «Requiem For A Dream» (2000).

Unntaket er hans pompøse og ambisiøse tusenårsberetning «The Fountain» (2006), som delte kritikerne, slik sannsynligvis denne også vil gjøre det. På noen måter er «Noah» gammeldags, storslått hollywoodsk drama slik det knapt er gjort siden Charlton Heston var Moses i Cecil B. DeMilles «De Ti Bud» i 1956.

Samtidig er forskjellene åpenbare: Mens DeMille brukte uhorvelige mengder statister og 3 timer og 39 minutter på mannen med steintavlene, fosser Aronofsky gjennom tiden slik at historien om mannen med arken rulles ut på drøyt to timer. Digitaliserte effekter er noe av forskjellen, og får kjempene (Vokterne) til å ligne en bibelsk utgave av Transformers.

Russell Crowe står ikke tilbake for Charlton Heston. Den viktigste forskjellen er nok at «Noah» ikke bare er en storslått visualisering av en urfortelling, men at Aronofsky bruker den til en kommentar og advarsel til vår tid. Det er neppe tilfeldig at Kains etterkommeres grådige utplyndring av Jorden, til Guds vrede og tilhørende syndflod, her gir assosiasjoner til utvinning av oljesand og mineraler.

«Hva er rettferdighet?» er et av de store spørsmålene filmen stiller. Det er en gammeltestamentlig vrede over historien som avslutningsvis avløses av et litt lysere menneskesyn. Likevel er det undergangsfølelsen som dominerer. Å male med så kraftig pensel er risikabelt i en storhetstid for sarkasme. Musikken til Clint Mansell gir filmen en tyngde bildene ikke alltid lever opp til.

Fordi historien om Noah ikke lenger er folkelesning, vil mange ha glede av å se den i gigantversjon. Stor filmkunst er det ikke. Filmen roter seg tidvis bort i kitsch i solnedgang, men kraftsenteret Russell Crowe og historiens spill på melodrama, katastrofe, hevn og de store spørsmål i livet, gjør den severdig, selv om den aldri er subtil. Når det kommer til stykket, er nok boka bedre, men som en Noah for vår tid, med evne til å skape interesse for boka og diskusjon om tolkningen, er filmen fascinerende i all sin prakt og gru.