For nordmenn er matpakken en kulturmarkør. Kanskje er det på samme måte med Mumbais dabbawalaer, eller boksebærere, som bringer lunsj fra hjemmene til arbeidsplassene og er kjent for nesten feilfri levering. Ila fortviler over en mann som behandler henne som luft mesteparten av tiden, og snakker om luft i magen de få gangene han åpner munnen. Men når lunsjen hans ved en feil ender på enkemannen Saajans bord, viser en sjelden bommert seg å bli et lykketreff.
Spunnet rundt en 120 år gammel matpakketradisjon, pakket inn i håndskrevne kjærlighetsbrev og med mat som veien til hjertet, spiller «The Lunchbox» på nostalgiske strenger. Fjerner du kulissene, er historien om to mennesker som kommer i kontakt ved en tilfeldighet, snakker sammen og blir glad i hverandre uten å ha møttes, før de så lurer på å ta steget videre, lite annet enn et dagligdags drama på verdens chatteforum. Men kulisser betyr noe, og det er kulturmarkørene som løfter filmen opp fra et naivt og nesten antikvarisk kjærlighetsdrama. Et samfunn som ikke lenger har plass til mennesker, både bokstavelig og billedlig, settes opp mot gode, gamle kjerneverdier. Varmt og klissete, men ikke uten appell.
I god indisk filmtradisjon blir det bryllup mot slutten, men vær ikke for sikker på at Sajeen og Ila unngår å måtte smøre brødskiva si sjøl, da filmen slutter med et plutselig punktum, istedenfor en ordentlig finale.
