Det synth-tunge lydbildet på Morten Harkets forrige soloplate «Out of My Hands» var nok tenkt å forynge vokalisten, men fikk strengt tatt motsatt effekt. Den varmere, mer organiske voksenpopen på «Brother» er ikke spennende, den prøver vel ikke engang, men den nå 54 år gamle Harket låter mer komfortabel.

Singel og tittellåt «Brother» var en positiv overraskelse, bak det forutsigbare lydbildet lå en god låt, et refreng med løft, luft under vingene og små overraskelser. Resten av plata fortsetter i samme lydleie, det låter lunt og mykt, et sted mellom sen a-ha, Savoy og Coldplay – med små dryss av spansk gitar, presumptivt i forførelsesøyemed. Plata er spilt inn med hovedsakelig svenske samarbeidspartnere. Først og fremst med Peter Kvint, som har Andreas Johnsons megahit «Glorious» (DER har du en perfekt Harket-låt) på samvittigheten, samt låter for blant andre Britney Spears, The Ark og Ingrid Olava. Selv om en tar seg i å ønske at en popstjerne som Harket kunne fått med seg enda mer prestisjetunge samarbeidspartnere, er plata relativt vellykket, heldigvis mindre grå enn omslaget.

Det er riktignok mye å ta tak i dersom jeg skulle vende vrangsida til. Det er humørløst, svulstig, søtladent og selvhøytidelig. Låtene går i middels tempo og saktere, og mangler energi. Plata er tung på tåreperser og tar ingen sjanser. Motsatt vei trekker det faktum at Harket og Kvint har kommet opp med det tydeligste og mest minneverdige knippet låter på en Harket-plate siden «Wild Seed». Singelen er nevnt, jeg har også sansen for detaljer i låter som «Heaven Cast», der gullet ligger i mellomspillet og ikke refrenget, den dekadente «Oh What a Night» ville fungert i hendene på Serge Gainsbourg mens «First Man to the Grave» løftes av dunkel noir-stemning.

Heller ikke nå har Harket laget en skikkelig gjennomført soloplate, til det er «Brother» for ujevn og uambisiøs. Men om du tåler følelsen av komfort og smaken av krem, er det mye fint her – ikke minst i detaljene.